Det viktigste
- Babyer kjenner igjen lyden av sitt eget navn fra omtrent fire og en halv måneders alder.
- Vi husker informasjon bedre når vi knytter den til oss selv – et funn psykologer kaller selvreferanseeffekten.
- En studie fra 2014 fant at små barn snakket mer under høytlesing når boken var personalisert.
- Personalisering gjør at barn får lyst til å lese boken igjen; det erstatter ikke lesing av mange andre bøker.
De ferdige eksempelbøkene som vises her, er på engelsk. Referansebarna i dem er AI-genererte, og sitatene i denne artikkelen er oversatt.
Alle som har lest for små barn, har sett det. En bok de vanligvis ville lagt bort etter to sider, får hele oppmerksomheten deres i det øyeblikket deres eget navn dukker opp. Det er fristende å avfeie det som småbarnsforfengelighet, men det finnes faktisk en del god forskning som forklarer hvorfor det skjer – og det er nyttig å vite hvis du prøver å oppdra en leser.
Et navn er et svært gammelt signal
Eget navn er et av de første ordene vi lærer å skille ut. I 1995 testet Denise Mandel, Peter Jusczyk og David Pisoni babyer på omtrent fire og en halv måned, og fant at de lyttet lenger til sitt eget navn enn til andre navn med samme rytme. Flere måneder før de kan si det selv, vet babyer at denne lyden betyr dem.
Voksne mister aldri denne egenskapen. Det er derfor navnet ditt trenger gjennom et bråkete rom når en samtale ved siden av deg ikke gjør det. En bok som bruker barnets navn, legger dette signalet på hver side.
Vi husker det som handler om oss
I 1977 ba Tim Rogers, Nicholas Kuiper og William Kirker mennesker vurdere lister med ord på ulike måter. Ord de hadde vurdert i forhold til seg selv («beskriver dette deg?»), ble husket bedre enn ord som var vurdert ut fra betydning eller lyd. «Selvreferanseeffekten» har siden blitt gjentatt i mange studier, både med barn og voksne.
En personalisert fortelling får barn til å tenke på akkurat denne måten. Det er ikke en fortelling om Jack som klatrer opp en bønnestengel. Det er jeg som klatrer, og jeg som bestemmer om jeg skal gå inn i slottet til kjempen.
Forskning på personaliserte bøker
Natalia Kucirkova har i over et tiår studert personaliserte bøker for små barn. I en artikkel fra 2014, skrevet sammen med David Messer og Kieron Sheehy, kom barn med mer spontan prat mens de leste en personalisert bok sammen enn med en standardbok: flere kommentarer, flere spørsmål, flere «det er meg». Forskere innen tidlig leseopplæring følger nøye med på denne typen prat under lesing.
De samme forskerne er nøye med å ikke overselge effekten. Personalisering er ikke et leseprogram i seg selv, og barn trenger fortsatt et bredt utvalg fortellinger om andre mennesker og andre steder. Det er også vårt syn. En personalisert bok er en svært god inngang, men en dårlig grunn til å stoppe der.
Hva det betyr ved leggetid
Den største praktiske effekten er enkel: Barnet ber om boken igjen. Gjentatt lesing av den samme fortellingen er måten små barn lærer ordforråd og en fortellings oppbygning på, og etter hvert hvordan de «leser» den tilbake til deg fra bildene. En bok de velger selv, blir lest.
Noen ting som får mest mulig ut av det:
- Stopp og spør. «Hva tror du at du skal gjøre nå?» gjør lytting til samtale, som er effekten 2014-studien fanget opp.
- La barnet fortelle. Barn som ikke kan lese ennå, kan lettere fortelle en bok de selv er med i, enn en bok de ikke er med i.
- Pek på navnet. Det er ofte det første ordet et barn leser ved å kjenne det igjen.
- Snakk om følelser. «Var du redd for kjempen? Hva gjorde deg modig?»
For en motvillig leser
Et barn som sier at det ikke liker å lese, vil ofte lese én side høyt hvis den handler om barnet selv. Bytt på: Barnet leser sin side, og du leser den neste.
Har det noe å si om bildene ligner på barnet?
Forskningen ovenfor handler hovedsakelig om navn og selvreferanse. Det er rimelig å forvente at effekten blir sterkere når barnet kan se seg selv i tillegg til å høre navnet sitt, men vi kjenner ikke til noen studie som måler dette direkte. Se derfor på det som vår mening. Hvis du vil sammenligne de to boktypene, kan du se
bare navn vs. fotoillustrert
.
Kilder
- Mandel, D. R., Jusczyk, P. W., & Pisoni, D. B. (1995). Infants’ recognition of the sound patterns of their own names. Psychological Science, 6(5), 314–317.
- Rogers, T. B., Kuiper, N. A., & Kirker, W. S. (1977). Self-reference and the encoding of personal information. Journal of Personality and Social Psychology, 35(9), 677–688.
- Kucirkova, N., Messer, D., & Sheehy, K. (2014). The effects of personalisation on young children’s spontaneous speech during shared book reading. Journal of Pragmatics, 71, 45–55.
Hvis du vil prøve det med ditt eget barn,
kan du lage en kort bok på iaminthestory.com
med gratiskredittene som nye kontoer får.
Les den opprinnelige forskningen
- Infants’ recognition of their own names (Mandel et al., 1995)
- Self-reference and encoding (Rogers et al., 1977; adult experiments)
- Personalisation and spontaneous talk during shared reading (Kucirkova et al., 2014)
Disse studiene gjelder bestemte oppgaver og lesesituasjoner. De fastslår ikke at AI-fotoillustrerte bøker forbedrer lesing eller søvn, eller at de er bedre enn bøker som bare bruker navn.
Ofte stilte spørsmål
Hjelper personaliserte bøker barn med å lære å lese?
De bidrar til at barn får lyst til å lese, noe som betyr mye tidlig. Barn ber om bøker om seg selv igjen og igjen, og gjentatt høytlesing bygger ordforråd og selvtillit. De fungerer best sammen med mange andre bøker.
Er det dumt at et barn alltid er helten?
Ikke hvis det er én bok blant mange. Det er også en nyttig inngang til samtaler om mot, vennlighet og det å prøve nye ting.
Når kjenner barn igjen seg selv på bilder?
De fleste barn kjenner igjen seg selv i et speil eller på et bilde en gang mellom 18 måneder og to år.
Gjør denne historien til deres egen
Se rollene og valgmulighetene for dette eventyret hos I Am In The Story.
Språk:English Deutsch Français Español Italiano Nederlands Svenska Dansk
