Rødhette en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang en liten jente som bodde i et hus i utkanten av en stor skog. Bestemoren hennes var veldig glad i henne og hadde laget en kappe til henne av knallrød ull, med hette, og den gikk jenta med overalt hvor hun gikk. Derfor kalte alle henne Rødhette.

En morgen pakket moren en kurv med en nybakt kake og en liten krukke smør.

«Bestemor er ikke helt frisk», sa hun, «og dette vil kvikke henne opp. Gå med det til huset hennes på den andre siden av skogen. Hold deg på stien, ikke stopp og snakk med noen, og gå rett dit.»

«Det skal jeg», sa Rødhette og ga moren sin en klem til farvel.

Så gikk hun av gårde langs skogsstien med kurven på armen, og den røde kappen lyste mellom de mørkegrønne trærne. Fuglene sang, bladene raslet, og sollyset falt ned i lange gylne striper.

Hun hadde ikke gått så langt før en grå ulv steg fram mellom trærne. Han hadde en lang snute og en buskete hale, og han smilte et veldig bredt smil.

«God morgen, lille jente», sa han med en myk og vennlig stemme. «Og hvor skal du så tidlig?»

Rødhette visste ikke hvor slem han var, og hun var ikke redd. «God morgen, herr Ulv», sa hun. «Jeg skal til bestemor med en kake, for hun er syk.»

«Så snilt», sa ulven. «Og hvor bor bestemoren din?»

«På den andre siden av skogen, i huset under de tre store eiketrærne.»

Ulven tenkte seg om et øyeblikk. Så pekte han med den lange, grå labben mot en skråning et stykke fra stien, der blomstene vokste tett og fargerikt.

«Se så fine blomster», sa han søtt. «Ville ikke bestemoren din bli glad for en bukett? Hvorfor skynde seg langs stien når skogen er så fin i dag?»

Rødhette så på blomstene. De var virkelig fine. «Bestemor ville likt dem», tenkte hun. «Det tar bare et øyeblikk.»

Så gikk hun bort fra stien og begynte å plukke. Hver gang hun hadde plukket en, så hun en enda finere litt lenger borte, og så en til, og en til. Trærne lukket seg rundt henne, og snart lå stien langt bak henne.

I mellomtiden tok ulven snarveien mellom trærne og løp så fort bena kunne bære ham, rett til bestemors hus. Han banket på døra.

«Hvem er det?» ropte bestemor.

«Det er Rødhette», sa ulven med en pipete stemme, «og jeg har med en kake til deg.»

Men bestemor hadde god hørsel, og hun kjente stemmen til barnebarnet sitt. Hun hoppet ut av senga, gjemte seg i det store treskapet og trakk døra igjen etter seg. Ulven dyttet opp ytterdøra og gikk inn, og da han ikke så noen, tok han på seg bestemors nattlue med blonder, krøp opp i senga hennes og trakk dyna helt opp til snuten.

Endelig kom Rødhette ut mellom trærne med armene fulle av blomster. Da hun kom fram til huset, ble hun forundret over at døra sto åpen, og at det var altfor stille i den lille stua.

«God morgen, bestemor!» ropte hun. Ingen svarte, så hun gikk bort til senga. Der lå bestemor med nattlua trukket langt ned over ansiktet, og hun så veldig rar ut.

«Men bestemor», sa Rødhette, «så store ører du har!»

«Det er for at jeg bedre skal kunne høre deg, barnet mitt», sa en rar, hes stemme.

«Men bestemor, så store øyne du har!»

«Det er for at jeg bedre skal kunne se deg, barnet mitt.»

«Men bestemor, så store hender du har!»

«Det er for at jeg bedre skal kunne klemme deg, barnet mitt.»

«Men bestemor, så store tenner du har!»

«Det er for at jeg bedre skal kunne spise deg!» ropte ulven, og han kastet nattlua og hoppet ut av senga. Det hadde vært ulven hele tiden.

Men Rødhette var rask. Hun slapp blomstene, smatt under labbene hans og løp ut av huset, og hun ropte så høyt hun kunne: «Hjelp! Hjelp! Ulven! Ulven!»

Ikke langt unna sto en tømmerhogger mellom trærne og hogg ved. Da han hørte henne rope, kom han løpende med øksa over skulderen. Ulven tok én titt på den store tømmerhoggeren og stormet ut døra, forbi de tre eiketrærne og bort gjennom skogen med halen mellom bena. Han løp og løp til han var helt ute av skogen, og i den trakten ble han aldri sett igjen.

Så knirket det i skapdøra, og ut steg bestemor i nattkjolen, helt uskadd.

«Jeg hørte den ulven ved døra», sa hun, «og jeg visste at det ikke var deg. Ingen sier ‘bestemor’ helt slik som du.»

Rødhette ga henne en skikkelig god klem. «Unnskyld», sa hun. «Jeg gikk bort fra stien, og jeg snakket med ulven, og ingen av delene skulle jeg ha gjort.»

«Ja ja», sa bestemor, «du gjør det ikke igjen, vel?»

«Aldri», sa Rødhette.

Så satte bestemor på kjelen, tømmerhoggeren børstet sagflisen av jakka, og alle tre satte seg ved bestemors lille bord og delte kaka. Blomstene kom i en mugge midt på bordet, og bestemor sa at det var de fineste hun noen gang hadde sett.

Da det var tid for å gå hjem, holdt Rødhette seg på stien hele veien, og hun stoppet ikke for å snakke med noen i det hele tatt.