Steg-for-steg-roboten en personlig bok med barnet ditt som helten

På onsdager, etter siste ringeklokke, ble naturfagrommet på skolen til forskerklubben. Bordene ble skjøvet sammen, og hyllene var fulle av tomme esker, flaskekorker og papprør. Sasha likte seg bedre der enn noe annet sted på hele skolen.

Denne onsdagen kom fru Rivera, lederen av forskerklubben, inn med en stor eske og satte den veldig forsiktig ned.

«I dag», sa hun, «skal vi bygge roboter.»

Hun løftet av lokket. Inni satt en rad med små, hvite gulvroboter, runde og glatte, hver og en på størrelse med et rundstykke. Oppå hver robot var det små knapper: en pil som pekte forover, en pil som pekte bakover, en pil for å svinge til venstre, en pil for å svinge til høyre, en rund, grønn knapp for start og en grå knapp for å slette.

«På fredag har vi klubbforestilling», sa fru Rivera. «Hver av dere skal bygge en robotkropp, og så skal dere programmere en robot til å komme seg gjennom labyrinten på bordet. Familiene er invitert.»

Sasha ble stående med åpen munn. En ekte robot!

Først kom kroppen. Fru Rivera brukte saksen til å klippe et pent, firkantet hull i toppen av en liten eske, så pilknappene kunne titte fram, og hun klikket batteriene på plass i Sashas robot, for saks og batterier er en jobb for en voksen. Sasha malte esken himmelblå og trykket så to oransje flaskekorker fast foran med et limstift. De så akkurat ut som øyne. En piperenser vridd til en krøllete antenne, med en dunete gul pompong på toppen, gjorde den ferdig.

«Hva heter roboten din?» spurte fru Rivera.

Sasha trengte ikke engang å tenke seg om. «Bolt.»

Bordlabyrinten var en stor firkant av hvit kartong delt opp i ruter, og hver rute var nøyaktig like lang som ett robotsteg. Strimler av papp sto oppreist som vegger. I det ene hjørnet var det en grønn prikk som start, og i det motsatte hjørnet var det en skinnende gullstjerne som mål.

«Begynn i det små», sa fru Rivera. «Prøv to steg.»

Sasha satte Bolt på den grønne prikken, trykket én gang på pilen forover, trykket én gang til og trykket så på start. Bolt summet, rullet nøyaktig én rute fram, rullet nøyaktig én rute til, stoppet og sa pip.

Sasha lo høyt og klappet. «Den telte!»

«Ett trykk er ett steg», sa fru Rivera. «Og en liste med steg i riktig rekkefølge kalles et program.»

Sasha så på labyrinten. Den så ikke så vanskelig ut.

Uten å stoppe for å planlegge trykket Sasha på knapp etter knapp, så fort som mulig, for hele labyrinten på én gang. Så start.

Bolt rullet fram. Bolt svingte. Bolt rullet fram igjen, svingte feil vei og dunket nesen rett inn i en pappvegg. Så trillet den mot bordkanten, helt til fru Rivera fanget den opp akkurat i tide.

Noen av barna fniste, ikke slemt. Kinnene til Sasha ble varme. Sasha satte armene i kors og lente seg bakover.

«Bolt er ødelagt.»

Fru Rivera satte seg på kne ved siden av Sasha, så øynene deres var i samme høyde. «Bolt er ikke ødelagt», sa hun lavt. «En robot gjør nøyaktig det du sier til den. Nøyaktig det du trykket, i nøyaktig den rekkefølgen. Hvis den går feil vei, er det en feil et sted i stegene. Programmerere har et navn på den slags feil. De kaller det en bug.»

«En bug», gjentok Sasha med én finger på haka.

«Og programmerere finner bugs ved å teste», sa fru Rivera. «Noen få steg om gangen.»

Hun la en bunke små papirkort på bordet. På hvert kort var det tegnet en pil.

Denne gangen rørte ikke Sasha en eneste knapp. I stedet la Sasha pilkortene langs ruten, ett kort på hver rute, ett kort for hvert steg. Så gikk fingeren til Sasha sakte gjennom labyrinten, rute for rute, og leste kortene som et spor av fotavtrykk. Forover, forover, sving, forover, sving.

Så var det tid for å teste. Sasha trykket på slett, så Bolt glemte alt, og programmerte bare de tre første stegene. Start. Bolt gjorde dem perfekt. Slett igjen, og denne gangen de fem første stegene. Start. Perfekt igjen. Slett, og sju steg.

Ved den tredje svingen stoppet Bolt, og Sasha lente seg fram. Roboten så på Sasha nå, med flaskekorkøynene rett tilbake over labyrinten.

«Å!» Sasha holdt opp pilkortet. «Når Bolt ser mot meg, er Bolts høyre min venstre!»

Kortet pekte mot venstre. Sett fra Bolt skulle det pekt mot høyre. Sasha snudde kortet, slettet roboten, trykket inn hvert steg på nytt og trykket på start. Bolt rullet hele veien til slutten av testen.

«Bug funnet», sa fru Rivera og smilte.

På fredag var skolens aula full av familier, og bestefar vinket fra første rad.

Da det var Sashas tur, satte Sasha Bolt på den grønne prikken og trykket på slett først. Så, med pilkortene lagt ut som hjelp, trykket Sasha inn hvert steg nøye, ett om gangen, og trykket på start.

Bolt rullet. Bolt svingte. Bolt rullet og svingte og rullet, forbi hver eneste vegg, rundt den vanskelige tredje svingen, og stoppet nøyaktig på gullstjernen.

Hele aulaen jublet. Bestefar jublet høyest av alle.

Men ved bordet ved siden av snurret roboten til Jonah rundt og rundt i ring. Jonah så ut som han skulle begynne å gråte.

Sasha gikk bort og leste kortene til Jonah sammen med ham, steg for steg. Hvert eneste kort var riktig.

«Trykket du på slett først?» spurte Sasha.

Jonah gjorde store øyne. Det hadde han ikke. Roboten hans husket fortsatt alle de gamle stegene fra før. De trykket på slett sammen, la inn stegene på nytt og trykket på start, og roboten til Jonah kom seg gjennom labyrinten, den også.

Fru Rivera la en hånd på skulderen til hver av dem. «Det», sa hun, «er det ekte programmerere gjør. De planlegger, de tester, de finner bugsene, og de hjelper hverandre.»

Sasha så på Bolt, som satt på gullstjernen med pompongantennen vippende, og smilte. Store problemer, viste det seg, løses ett lite steg om gangen.