Ringduen og vennene hennes en personlig bok med barnet ditt som helten

Dette er en av de eldste dyrefortellingene på arabisk. Den kommer fra Kalila og Dimna, den berømte fabelboka som Ibn al-Muqaffa skrev for mer enn tolv hundre år siden, og den forteller hvordan noen få små og svake dyr ble sterkere enn noen jeger, bare ved å være ekte venner.

I en grønn oase, mellom de gylne sanddynene og de steinete åsene, sto et stort, skyggefullt tre. I greinene bodde en kråke, som likte å sitte høyt oppe og se på alt som skjedde der nede.

En morgen så kråka en jeger komme gående over sanden med et nett over skulderen. Jegeren bredte nettet flatt ut, strødde en håndfull korn på toppen og gjemte seg bak en busk for å vente.

Snart kom en flokk duer flygende over oasen. Fremst fløy ringduen, en myk, grå due med en svart ring rundt halsen, som var den klokeste av dem alle og dronningen i flokken sin. Duene så kornet skinne i sola, og ned stupte de alle sammen for å spise det, og nettet falt over dem.

Duene flakset og baksket og dro i alle retninger, og nettet holdt dem bare enda hardere. Jegeren kom løpende.

«Stopp!» ropte ringduen. «Hvis hver av oss kjemper alene, blir vi alle fanget. Men hvis vi flyr sammen, alle på en gang, kan vi bære nettet bort. Klare? Nå!»

Alle sammen slo duene med vingene, og sakte, sakte løftet hele nettet seg fra sanden og opp mot himmelen, med hver eneste due fortsatt inni. Jegeren løp etter dem så fort han kunne, men de fløy over åsene, og til slutt ga han opp og satte seg ned i sanden for å trekke pusten.

Kråka var forbløffet. «Jeg må se hvordan dette ender», sa den, og fløy etter duene.

Ringduen førte flokken sin til en steinrøys der et lite hull åpnet seg i bakken. «Zirak!» ropte hun. «Zirak, min venn, kom ut!»

Ut av hullet tittet en liten, brun rotte med runde ører og blanke øyne. Det var Zirak, ringduens eldste venn. Da han så henne fanget i nettet, skyndte han seg bort og begynte å gnage på snora rundt halsen hennes.

«Nei», sa ringduen. «Befri vennene mine først, én etter én, og meg til slutt. Hvis du blir trøtt etter å ha befridd meg, kan det hende du lar en av dem bli igjen. Men meg ville du aldri latt bli igjen.»

Så gnog Zirak over snorene til hver eneste due, den ene etter den andre, og aller sist ringduens, og hele flokken fløy hjem, fri og lykkelig.

Kråka hadde sett alt sammen fra en stein like ved. «Zirak», sa den, «jeg vil gjerne være vennen din.»

«Du?» sa rotta og rygget inn i hullet sitt. «Kråker spiser rotter! Hvordan skulle vi kunne være venner?»

«Hvis jeg spiste deg», sa kråka, «ville jeg fått ett måltid. Hvis jeg har deg som venn, har jeg en venn for livet. Og jeg har akkurat sett hvor god en venn du er.» Rotta tenkte seg om, og kom ut, og fra den dagen var kråka og rotta venner.

Senere bar kråka Zirak til en dam med vann fra en kilde, blant daddelpalmene, der vennen hans, skilpadden, bodde. Skilpadden var langsom og klok og svært snill, og de tre satt ved vannet og pratet i timevis. En dag kom en gasell løpende ut fra ørkenen, skremt av en jeger, og vennene tok imot henne og roet henne ned, og hun ble der. Nå var det fire venner: kråka, rotta, skilpadden og gasellen.

Men en dag kom jegeren tilbake, og han fant skilpadden mens hun gikk sakte ved dammen. Han løftet henne opp, puttet henne i sekken sin, knøt den godt igjen og gikk mot hjemmet sitt.

Vennene var fortvilte, helt til rotta fikk en idé. «Gasell», sa han, «løp ut foran jegeren og lat som om du er skadet. Halt og snubl, og la ham følge etter deg. Kråke, fly over henne som om hun skal til å falle. Når jegeren slipper sekken for å jage deg, skal jeg befri skilpadden.»

Så haltet gasellen over sanden, og kråka sirklet over henne, og jegeren tenkte: «En gasell er en større fangst enn en skilpadde!» Han slapp sekken og løp etter henne. Med en gang gnog Zirak over snora, og skilpadden krøp ut og gjemte seg blant sivet. Og gasellen, så snart jegeren kom nær, spratt av sted så fort som vinden.

Da jegeren kom tilbake til sekken sin, var den tom, med et lite hull i snora. Han klødde seg i hodet, så seg rundt og gikk hjem med ingenting i det hele tatt.

Og de fire vennene, kråka, rotta, skilpadden og gasellen, levde sammen ved dammen i oasen, trygge og lykkelige, for de hadde lært det ringduen visste: Alene blir de små og svake lett fanget, men sammen er de sterkere enn noe nett.