Kontrollsenteret, hører dere meg? en personlig bok med barnet ditt som helten

Quinn hadde pakket en tenkt koffert til månen. I den lå en brødskive, en lommelykt og en veldig tålmodig tøykanin. Ved frokosten spurte Quinn om månen hadde en inngangsdør. Da familien kom fram til planetariet, ventet det sytten spørsmål til. I dag var det romleir. Kanskje noen av svarene bodde under den digre sølvkuppelen.

Inne tok Quinn på seg en oransje leirkjeledress. En månemodell full av kratere sto ved siden av en blå kapsel med åpen døråpning. «Simulatoren vår», sa instruktøren. «Et sted for å øve på et late-som-oppdrag. Den blir stående her på gulvet.» Quinn satte seg på kne ved månen og pekte på en rund grop. Å reise dit ville vært fantastisk. Å late som man reiste dit, var en veldig god begynnelse.

Først kom en oppgave sammen med en lagkamerat som het Kit. De holdt i hver sin hank på et grunt brett med tre myke skumgummisteiner. De skulle bære det over en polstret matte. «Denne veien!» sa Quinn. «Vent, snu!» sa Kit i nøyaktig samme øyeblikk. Quinn tok et skritt; Kit stoppet. Brettet vippet. Tre late-som-månesteiner trillet mykt ned på gulvet.

Quinn satte seg ned på hælene. Selv et tenkt romoppdrag gikk galt, og de hadde ikke engang kommet til kapselen. Kinnene kjentes varme. Kit så på det tomme brettet. «Jeg hørte ikke hva du ville.» Quinn hadde ikke hørt Kit heller. Begge barna hadde prøvd å være den høyeste stemmen i rommet.

«La oss sette det ned først», sa Quinn. De samlet opp steinene. Denne gangen spurte Quinn Kit hvor de skulle stå, og ventet så på svaret. Sammen telte de sakte til tre før de løftet. Brettet holdt seg vannrett hele veien over matta. Quinn oppdaget at det å vente kunne være en del av å gjøre noe, selv når føttene ville skynde seg.

Under gjennomgangen tok instruktøren fram en kostymehjelm med åpent ansikt. «Denne er for utkledning. En ekte romvandringshjelm er en del av en drakt som holder trykket rundt astronauten og gir oksygen å puste.» Quinn prøvde rekvisitten et øyeblikk og satte den så tilbake på hylla. Til innendørsoppdraget holdt det med et behagelig hodesett.

Ved en globus spurte Kit hvorfor astronauter svever. Instruktøren flyttet et lekeromfartøy rundt jorda. «I bane faller romfartøyet og menneskene inni det rundt jorda sammen. Tyngdekraften trekker fortsatt i dem.» Quinn så for seg tøykaninen svevende ved siden av en brødskive. Her i klasserommet, derimot, ville sko, brødskiver og kaniner bli liggende nede. Simulatoren kunne late som mye, men den kunne ikke få tyngdekraften til å forsvinne.

Så kom en sjekkliste med bilder. Et øre betydde stopp og lytt. En plugg betydde sjekk kontakten til hodesettet. En blå sirkel betydde trykk på anropsknappen, snakk og vent på svar. Dette var instruksjonene for leken på leiren. Hvis radioen fortsatt var stille, skulle de rekke opp hånden og hente instruktøren. Quinn fulgte hvert bilde med én finger i stedet for å haste til det siste.

Snart satt begge barna i den åpne kapselen. Instruktøren sjekket at de satt godt, og gikk så til kontrollpulten like utenfor. «Tre, to, en!» telte alle. En skjerm viste månen som ble større og større. Det var ingen ekte oppskyting; Quinn kunne fortsatt se klasseromsgulvet. Likevel bruste det i magen, som om en liten rakett bodde der inne.

«Kapsel, gjør dere klare til å samle inn prøvene», sa kontrollsenteret. Så skrudde instruktøren av lyden på leke-radioen som en treningsoppgave. Stemmen forsvant. Kit ropte: «Hallo? Hallo!» Hendene til Quinn svevde over kontrollene. Hvilken knapp? Skulle de trykke på alle sammen? Et øyeblikk virket det stille hodesettet enormt, og hver eneste nyttige tanke virket langt borte.

Så så Quinn det lille øret på kortet. Quinn senket skuldrene og pustet ut. «Én stemme», sa Quinn lavt. Kit sluttet å rope og holdt sjekklisten stødig. Quinn fulgte det neste bildet. Pluggen til hodesettet satt løst i øvingspanelet. Forsiktig dyttet Quinn den lille, trygge kontakten helt inn i uttaket. Det var ingen grunn til å røre noe annet.

Quinn trykket på den blå anropsknappen. «Kontrollsenteret, dette er kapselen. Hører dere oss?» Så ventet Quinn. En liten pause strakte seg ut mellom de to barna. Instruktøren koblet inn forbindelsen igjen. «Vi hører dere tydelig.» Munnen til Quinn krummet seg til et smil. «Vi hører dere også!» Kit gliste. Rommet hadde ikke forandret seg, men plutselig føltes det mye større og vennligere.

«Legg prøvene deres i brettet», sa kontrollsenteret. Quinn gjentok instruksjonen så Kit kunne bekrefte den. De byttet på å hente de tre skumgummisteinene fra den lave prøveeska. Så kom brettet igjen. Quinn så på Kit før de løftet. Kit nikket. Sammen bar de lasten sin vannrett til returstasjonen, der skjermen skiftet fra grå månekratere til den blå jorda.

Oppdraget var fullført. Utenfor kapselen holdt Quinn brettet mens instruktøren satte seg på kne ved begge barna. «Dere tok det rolig, sjekket nøye og ga plass til hverandre», sa instruktøren. Kit pekte på Quinn. «Du fant den løse pluggen.» Quinn pekte tilbake. «Du holdt bildene. Og ventet.» Ingen av dem kunne ha båret begge hankene alene. Rosen tilhørte hele det lille mannskapet deres.

Quinn så opp på månemodellen en gang til. Den ekte månen var fortsatt fantastisk langt borte. Skoene sto trygt på jorda, kaninen ventet hjemme, og den tenkte kofferten trengte én ting til. Ved siden av brødskiva og lommelykta skulle Quinn pakke nok stillhet til å høre en venn.