Juha og eselet en personlig bok med barnet ditt som helten

I en landsby med hus av leirstein og palmelunder bodde det en gang en mann som het Juha. Noen sa at han var den dummeste mannen i hele landet, og noen sa at han var den klokeste, og det morsomme er at begge hadde rett. Juha hadde grått skjegg, en liten hvit lue, en enkel brun kjortel og et lite grått esel, og han hadde et barn som ble med ham overalt.

En morgen sa Juha: «I dag tar vi med eselet til markedet.» Så av sted gikk de bortover den støvete veien, barnet på eselryggen og Juha gående ved siden av, med tauet i hånden.

De hadde ikke kommet langt før to naboer ved veien smattet høyt med tunga. «Fy skam, det barnet! Den unge rir makelig mens den gamle mannen går!»

Barnet ble rødt i ansiktet. «Far, du kan ri», sa barnet og klatret ned.

Så Juha red, og barnet gikk og ledet eselet forbi brønnen i landsbyen. Kvinnene som fylte krukkene sine der, ristet på hodet. «Se på den stakkars lille, som går i støvet mens den voksne mannen sitter høyt der oppe!»

Juha klødde seg i skjegget. «Kom opp her til meg, da», sa han, og barnet klatret opp foran ham.

Så red de begge to. En bonde som lente seg på hakken sin ute på en grønn åker, stirret på dem. «Stakkars esel!» ropte han. «To ryttere på én liten rygg! Har dere ingen medfølelse?» Og eselets lange ører hang, som om det var enig.

Så klatret de begge ned og gikk ved siden av eselet, uten noen på ryggen i det hele tatt. Ved markedsporten brast kjøpmennene i latter. «Se på de to! De har et esel, og så går de!»

Barnet trakk på skuldrene og holdt fram de tomme hendene. «Far, uansett hva vi gjør, er det noen som ler av oss.»

Det glitret i øynene til Juha. «Det er én ting vi ikke har prøvd», sa han. Han hentet en lang trestang, bandt eselets bein fast til den, og de to prøvde å løfte eselet og bære det inn på markedet på skuldrene.

Nei, men! Hele markedet brølte av latter. Folk holdt seg på magen. Folk tørket tårer. Eselet, som ikke likte denne ideen i det hele tatt, sparket beina løs og hoppet ned på bakken av seg selv, helt uskadd, og ble stående og se på dem som om det var de som var esler.

Juha lo høyest av alle. «Ser du?» sa han til barnet sitt. «Da du red, klaget de. Da jeg red, klaget de. Da vi begge red, og da vi begge gikk, klaget de. Å gjøre alle til lags er et mål som ingen noen gang når. Så lytt vennlig, tenk selv, og gjør det du vet er riktig.»

På markedet den ettermiddagen var det et stort leven ved kokkens bod. En fattig mann hadde holdt det tørre brødet sitt over kokkens dampende gryte for å varme det i den deilige lukten, og nå ville kokken at han skulle betale. «Du spiste lukten av maten min!» sa kokken. «Betal for den!»

«La Juha dømme», sa folkemengden.

Juha tok fram den lille tøypungen sin og ristet den ved øret til kokken. Klirr, klirr! «Sånn», sa han. «Lukten av maten din er betalt med lyden av pengene mine.» Og hele markedet lo igjen, kokken også, og den fattige mannen gikk hjem med det varme brødet sitt.

Den kvelden holdt en nabo et festmåltid. Juha gikk i den gamle brune kjortelen sin, støvete etter markedet, og tjenerne lot ham bli stående ved døra. Ingen tilbød ham en plass eller en eneste daddel.

Juha gikk hjem med barnet sitt, tok på seg sin fineste kjortel, en blå en brodert med gulltråd, og kom tilbake. Denne gangen bukket tjenerne og førte ham til den beste plassen, og gjestene sendte ham de beste rettene. Juha tok tak i enden av det broderte ermet sitt og holdt det fram over risen og kjøttet. «Spis, mitt erme, spis!» sa han. «Det er deg de har invitert, ikke meg.»

Gjestene ble røde helt opp til ørene, og barnet til Juha måtte skjule et fnis bak begge hendene.

Sent den natten, på vei hjem, stoppet barnet ved brønnen i landsbyen og kikket ned. Der, helt på bunnen, skinte fullmånen. «Far! Månen har falt ned i brønnen!»

«Da må vi redde den», sa Juha. Han fant et tau med en krok i enden og senket det ned i brønnen, mens barnet holdt lykta og sto godt unna. Kroken hektet seg fast i en stein. Juha dro og dro, og plutselig løsnet tauet, og Juha falt flatt på ryggen. Der, høyt over ham på himmelen, var månen.

«Hurra!» ropte Juha. «Vi fikk den opp, og nå er den tilbake der den hører hjemme!» Og barnet lo og lo til eselet våknet og skrek.

Hjemme klatret de opp stigen til det flate taket og satte seg på den lave muren under stjernene. «Far», sa barnet, «i dag hadde alle noe å si. Men man kan ikke gjøre alle til lags. Så jeg skal være snill, og jeg skal gjøre det jeg vet er riktig.»

Juha smilte, for det er akkurat det de klokeste menneskene i verden alltid har visst, og fordi barnet hans hadde lært det på én eneste dag.