Fiskeren og ånden en personlig bok med barnet ditt som helten

I de aller første nettene av Tusen og én natt forteller Sjeherasad om en fattig gammel fisker som fant noe svært merkelig i garnet sitt. Dette er den fortellingen, fortalt for de minste.

Det var en gang, i en liten by ved havet, en gammel fisker. Han var fattig, men han var ærlig, og han hadde en regel som han aldri brøt: Hver dag kastet han det runde kastenotet sitt i havet fire ganger, verken flere eller færre, og han tok imot det havet ga ham.

En morgen i daggryet rodde fiskeren den lille trebåten sin ut over det stille, rosa vannet, og med seg hadde han barnebarnet sitt, som var glad i havet mer enn noe annet. Fiskeren reiste seg i akterenden, svingte garnet rundt hodet og kastet det, og det foldet seg ut i lufta som en blomst og sank ned i vannet.

Da han dro det opp, var det tungt. Men i det lå det ikke annet enn en gammel sandal, full av hull og dryppende våt. Barnet holdt den opp mellom tommel og pekefinger og rynket på nesen, og fiskeren lo.

Det andre kastet ga et stort floke av tang. Det tredje ga en kurv full av gjørme og knuste skjell. «Ett kast til», sa fiskeren. «Det siste er havets gave.»

Det fjerde kastet var så tungt at de to nesten ikke klarte å dra det inn i båten. De rodde i land og bredte garnet utover sanden, og der midt i lå en krukke av messing, stor som en melon, lukket øverst med en propp av bly.

«Kanskje den er full av gull», sa fiskeren. Han tok fram kniven sin, og forsiktig, forsiktig lirket han blyproppen løs og dro den ut.

Ingenting skjedde. Så kom en tynn krøll av røyk ut av krukka. Så mer røyk, og enda mer, blå og grønn og virvlende, og den steg høyere og høyere over stranda til den skjulte sola. Og røyken samlet seg til en ånd, høy som et tårn, med et stort, krøllete skjegg og buskete øyenbryn, som strakte armene og gned seg i de søvnige øynene.

Fiskeren falt bakover i sanden. Barnet stirret opp med vidåpen munn.

«Hvem slapp meg ut?» drønnet ånden, og stemmen rullet over havet som torden. «For hundrevis av år siden ble jeg stengt inne i den krukka og kastet i havet. De første hundre årene lovet jeg at den som befridde meg, skulle bli rik for alltid. Ingen kom. De neste hundre årene lovet jeg at den som befridde meg, skulle få alle ønsker oppfylt. Ingen kom. Så da ble jeg sint, og jeg sverget at den som slapp meg ut, skulle få kjenne sinnet mitt!»

Fiskeren skalv fra lua til tærne. Men barnebarnet hans rettet seg opp, så på den store ånden og på den lille krukka, og tenkte veldig, veldig fort.

«Vent litt», sa barnet. «Det er én ting jeg ikke forstår. Du er så stor. Hodet ditt når helt opp til skyene. Du kan aldri ha fått plass inni den lille krukka. Det tror jeg ikke på.»

«Tror du ikke på det?» brølte ånden. «Jeg? Jeg fikk plass der inne i hundrevis av år! Se her!»

Og ånden begynte å snurre og å krympe, og ble til røyk igjen, og røyken virvlet ned og ned i messingkrukka til den aller siste lille dotten hadde smettet inn. Kjapt som et øyeblink plukket barnet opp blyproppen og presset den på igjen, godt og fast.

«Slipp meg ut! Slipp meg ut!» hørtes en liten, dempet stemme fra krukka. «Jeg tullet bare! Jeg lover å være snill. Jeg skal være snill for alltid, og jeg skal gjøre dere rike!»

Fiskeren og barnet så på hverandre. «Lover du det?» spurte barnet. «Helt sant?»

«Jeg lover», sa den lille stemmen. Så barnet dro ut proppen, og ånden steg opp av krukka igjen, men denne gangen smilte han.

«Ta med garnet», sa ånden, «og følg meg.» Han førte dem over åsene bak byen, gjennom en dal, til et skjult vann mellom fjellene som ingen fisker noen gang hadde sett. Og i det klare vannet svømte fisker i fire farger: hvite fisker, røde fisker, blå fisker og gule fisker.

«Kast garnet én gang», sa ånden, «og ta med fiskene til sultanen.» Fiskeren kastet garnet, og det kom opp med fire fisker, én av hver farge. Så vinket ånden med en røykhånd og smeltet bort i skyene.

Fiskeren og barnebarnet bar de fire fiskene i et messingfat til sultanens palass. Sultanen hadde aldri i hele sitt liv sett slike fisker, og han ble så begeistret at han ga fiskeren en hel pung med gullmynter.

Fra den dagen av trengte den gamle fiskeren aldri mer å bekymre seg for penger. Han dro fortsatt ut i båten hver morgen, og han kastet fortsatt garnet fire ganger om dagen, for han var glad i havet. Men han sa alltid at det beste han noen gang hadde trukket opp av vannet, verken var krukka eller de firefargede fiskene, men det kloke spørsmålet barnebarnet hans stilte ånden.