Ali Baba og de førti røverne en personlig bok med barnet ditt som helten

For lenge siden, i en liten by med hus av leirstein ved foten av åsene, bodde en fattig vedhogger som het Ali Baba. Han hadde en snill kone, to grå esler og et yngste barn som het Marjana, og hun hadde de skarpeste øynene og det raskeste hodet i hele gata. Hver morgen gikk Marjana opp i de steinete åsene med faren sin for å sanke ved, og hver kveld kom de hjem med eslene lesset høyt.

En varm morgen, mens de holdt på å binde sammen en bunt med kvister, stanset Marjana og pekte. Langt borte på sletta steg en stor støvsky opp, og inni den kunne hun se ryttere, en hel flokk, som galopperte rett mot åsene.

«Fort!» hvisket Ali Baba. De bandt eslene bak en stor stein og klatret opp i et stort, løvrikt tre som vokste ved en bratt fjellvegg. Far og datter gjemte seg mellom greinene og satt like stille som to sovende ugler.

Rytterne stanset hestene rett under treet. De hadde mørke kapper og tunge salvesker, og høvdingen deres, en høy mann med et velstelt svart skjegg, gikk bort til den nakne fjellveggen, løftet den ene armen og ropte med høy stemme:

«Sesam, lukk deg opp!»

Med en dyp rumling svingte en del av fjellet, formet som en dør, opp som en stor port. En etter en ledet rytterne hestene sine inn, og da den siste hadde gått inn, rullet fjellet igjen bak dem, som om det aldri hadde rørt seg. Marjana holdt pusten og sa de rare ordene om og om igjen inni hodet.

Etter lang tid åpnet fjellet seg igjen, rytterne kom ut med tomme salvesker, høvdingen ropte «Sesam, lukk deg!», og hele flokken galopperte av sted i en sky av støv.

Da det var blitt stille i åsene, skled Marjana ned fra treet, stilte seg foran fjellet og hvisket: «Sesam, lukk deg opp!»

Fjellet rumlet og åpnet seg. Der inne var en hule opplyst av et varmt, gyllent skjær. Der lå ruller med tepper og stoffer av silke i alle farger, messinglamper og kobberbrett, og hauger på hauger av gullmynter som glitret som sol på vann. Marjana ble stående med åpen munn.

«Disse rytterne er røvere», sa Ali Baba lavt, «og alt dette er stjålet. Vi tar bare litt, nok til å gi familien mat, og det deler vi.» Han fylte bare noen få små poser og gjemte dem under veden på eslene, og på vei ut snudde Marjana seg og sa: «Sesam, lukk deg!» Fjellet rullet igjen.

Hjemme ville familien vite hvor mye gull de hadde fått, så Marjana løp til naboen for å låne et kornmål av tre hos kona til onkel Kassim. Onkel Kassim var Ali Babas rike bror, og han og kona var nysgjerrige som katter. Hun hadde smurt litt voks i bunnen av målet, og da Marjana leverte det tilbake, satt det en gullmynt fast der. Samme kveld kom den grådige onkel Kassim og banket på, og Ali Baba, som var en ærlig mann, fortalte ham hemmeligheten.

Dagen etter skyndte onkel Kassim seg alene til hulen med ti muldyr. «Sesam, lukk deg opp!» ropte han, og inn gikk han. Han fylte sekk etter sekk etter sekk og ble så ivrig at han glemte alt annet, og da han snudde seg for å gå, husket han ikke ordet i det hele tatt.

«Bygg, lukk deg opp!» ropte han. Fjellet rørte seg ikke. «Hvete, lukk deg opp! Ris, lukk deg opp! Kikerter, lukk deg opp!» Ingenting.

Marjana og faren hadde fulgt etter ham, for de var bekymret. Utenfor fjellet kunne de høre ham rope navnet på hvert eneste korn på markedet. Marjana holdt hendene rundt munnen og ropte: «Sesam, lukk deg opp!» Fjellet svingte opp, og onkel Kassim tumlet ut med turbanen over det ene øret og ingenting i hendene. Akkurat da dukket det opp en støvsky på åskammen: Rytterne var på vei tilbake. Alle tre løp hjem så fort beina kunne bære dem.

Men onkel Kassim hadde latt de fulle sekkene sine ligge ved hulens munning, og da røverne fant dem, ble høvdingen rasende. «Noen kjenner ordet vårt», sa han. «Finn ut hvem.»

Noen dager senere listet en av røverne seg inn i byen, stilte noen spørsmål og fant Ali Babas hus. Han tegnet en liten hvit kritsirkel på døra, så flokken skulle finne huset i mørket. Men Marjana hadde sett ham. Så snart han var gått, hentet hun et kritt og tegnet akkurat den samme sirkelen på hver eneste dør i gata. Den natten kom røverne listende og fant en sirkel på hver dør, og de måtte gå hjem igjen mens de brummet og knurret.

Neste gang satte en røver et lite rødt merke på Ali Babas dørstolpe. Marjana fant det i daggryet, smilte og tegnet et rødt merke på hver dørstolpe i gata. Nok en gang kunne ikke røverne skille det ene huset fra det andre.

Så la høvdingen en ny plan. En kveld kom en fint kledd oljekjøpmann til Ali Babas port med muldyr som bar høye leirkrukker. «Jeg har reist langt», sa han, «og jeg har ingen steder å sove. Kan jeg få bli her i natt?» Ali Baba, som aldri viste en reisende bort, ønsket ham velkommen, og krukkene ble satt ned i gårdsplassen.

Ved kveldsmaten delte familien brød og dadler med gjesten, og Marjana sendte ham den lille saltskålen. Kjøpmannen løftet hånden. «Ikke noe salt til meg, takk», sa han med et smil som var altfor bredt.

Marjana rynket pannen. Alle vet at en gjest som spiser en families brød og salt, blir deres venn og aldri kan gjøre dem noe vondt. En gjest som sier nei til saltet, tenkte hun, må ha noe fælt fore.

Sent på natten gikk det tomt for olje i lampen på kjøkkenet, så Marjana tok en liten messinglampe og listet seg ut i den månelyse gårdsplassen for å låne litt olje fra kjøpmannens krukker. Da hun løftet det første lokket, hvisket en stemme der inne: «Er det tid nå?»

Hjertet hamret i Marjana, men hun tenkte fort. Hun gjorde stemmen så dyp og ru som hun bare kunne, og svarte: «Ikke ennå!» Ved neste krukke kom den samme hviskingen, og det samme dype svaret. Bare én krukke inneholdt olje; i alle de andre satt det en røver gjemt og ventet på høvdingens signal.

Stille, stille trykket Marjana hvert lokk godt ned og bandt hvert av dem fast med tau, så ingen kunne komme seg ut. Så løp hun og vekket faren sin og alle naboene.

Om morgenen kom byvakten med en stor kjerre. De bar bort krukkene, røvere og alt, og førte den falske oljekjøpmannen til dommeren. Ingen ble skadet, og røverflokken plaget aldri noen igjen.

Ali Baba delte gullet fra hulen med de fattige i byen, så ingen familie i gata gikk sulten. Og hver gang folk fortalte historien om de førti røverne, sa de alltid det samme til slutt: Det var ikke det magiske ordet som reddet Ali Babas hus, men de skarpe øynene og det raske hodet til kloke Marjana.