Valpens beste venn en personlig bok med barnet ditt som helten

Frankie hadde ønsket seg en valp så lenge Frankie kunne huske. Ikke en lekevalp. En ekte en, med våt snute og en hale som aldri sto stille. Så lørdag morgen kjørte Frankie og mamma til dyrehjemmet, der hunder venter på en egen familie.

Dyrepasseren hadde grått hår i hestehale og en stemme like myk som et teppe. Hun tok dem med inn i et lyst besøksrom med en matte på gulvet. «Sett dere ned og hold hendene lavt», sa hun. «La valpen velge dere.»

Døra gikk opp, og inn tumlet en lurvete valp, kremhvit med kastanjebrune flekker. Det ene øret sto rett opp. Det andre hang ned som en brettet side. Valpen snuste på mammas sko, snuste på matta og travet så rett bort til Frankie og slikket Frankie på tommelen.

«Dette er Pepper», sa dyrepasseren. «Hun er fire måneder gammel. En valp trenger mat til samme tid hver dag, friskt vann, mange turer ut, vennlige leksjoner og masse tålmodighet. Hver eneste dag. Også når det regner.»

Frankie så på Pepper. Pepper så på Frankie. «Jeg lover», sa Frankie. «Jeg lover å ta vare på deg.»

Den kvelden utforsket Pepper hele huset. Hun snuste på sofaen, fant trappa og bjeffet på sitt eget speilbilde i ovnsdøra. Frankie la den myke, runde senga hennes på kjøkkenet, ved siden av en vannskål og et knutete leketau, og mamma hengte opp et bilde av en klokke på kjøleskapet: frokost, lunsj, middag og kveldsmat. Valper har små mager, så de spiser små måltider ofte. Til slutt krøllet Pepper seg sammen ved siden av tøffelen til Frankie og sovnet med et sukk.

Å ta vare på en valp, fant Frankie snart ut, var vanskeligere enn det så ut.

På mandag regnet det. Ikke litt yr, men ordentlig regn, den typen som trommer på vinduene. Frankie ville bli liggende under dyna. Men Pepper pep ved bakdøra, og valper må ut ofte. Frankie husket løftet, trakk opp den gule hetta og festet båndet til Peppers mintgrønne sele. Mamma holdt den store paraplyen, og sammen plasket de bortover stien i parken. Pepper snuste på hver eneste sølepytt som om den var en skatt. Hjemme tørket Frankie fire gjørmete poter med et håndkle, og Pepper logret så hardt at hele kroppen vrikket.

På tirsdag hørtes en knasende lyd i gangen. Pepper lå på teppet med Frankies fineste blå joggesko mellom potene og tygget skolissene til våte hyssingbiter.

«Pepper! Nei! Det er MIN …» begynte Frankie, veldig høyt.

Mamma satte seg på kne. «Hun er ikke slem», sa hun. «De nye tennene hennes vokser, og det hjelper å tygge. Hvis du roper, blir hun bare redd. Hva kunne hun tygget på i stedet?»

Frankie tenkte seg om. Så satte Frankie alle skoene opp på det høye skostativet, hentet leketauet og holdt det fram. Pepper slapp joggeskoen og grep tauet i stedet. Problemet var løst, nesten.

På onsdag bestemte Frankie seg for å lære Pepper å sitte.

«Sitt!» sa Frankie. Pepper logret.

«Sitt!» sa Frankie igjen, høyere. Pepper jaget et blad.

«SITT!» ropte Frankie. Pepper snurret rundt og rundt etter sin egen hale og hoppet så av sted over hagen.

Frankie dumpet ned på trappetrinnet bak huset med armene i kors og brennhete kinn. «Hun hører ikke etter», sa Frankie. «Jeg tror ikke hun liker meg engang.»

Mamma satte seg ned, hun også. «Pepper er en baby», sa hun. «Babyer kan ikke lære noe mens noen roper. Hunder lærer av korte, glade leksjoner: noen få minutter, en bitte liten godbit og masse ros, og så lek. Skal vi prøve på valpemåten?»

Så Frankie prøvde igjen, stille denne gangen. Frankie holdt en bitte liten valpegodbit foran nesen til Pepper og flyttet den sakte opp og bakover. Nesen til Pepper fulgte godbiten, hodet vippet opp, og rumpa gikk ned i gresset.

«Flink jente!» hvisket Frankie og ga henne godbiten. Halen til Pepper dunket.

De øvde i tre minutter og lekte så dragkamp med tauet. Neste dag øvde de igjen. Snart lærte Frankie henne «bli», ett lite skritt bakover om gangen, og «kom», med Peppers navn ropt med lys, glad stemme mens Frankie satt på huk med åpne armer. Hver gang Pepper kom, fikk hun en godbit og en klapp. Når hun ikke kom, kjeftet Frankie aldri. De prøvde bare igjen senere.

Frankie holdt de andre delene av løftet også. Frokost, lunsj, middag og kveldsmat, ett strøket mål hver gang mens mamma sjekket, og friskt vann i skåla. Snart satt Pepper og ventet høflig før skåla ble satt ned.

Da dyrlegen sa at Pepper var ferdigvaksinert, dro familien til den store parkenga med det grønne gjerdet, langt unna veien. Pepper hadde aldri sett så mye gress. Hun hoppet og snuste og logret.

Så pilte et ekorn over enga.

Pepper satte av gårde. Båndet rykket, gled ut av hånden til Frankie, og Pepper løp etter ekornet med flagrende ører.

Hjertet hamret i Frankie. Frankie ville løpe etter henne, men husket hva de hadde lært. Hvis du løper etter en valp, tror hun det er en lek og løper enda lenger. Så Frankie satte seg langt ned på huk, snudde seg litt til siden, holdt fram en godbit og ropte med den aller gladeste stemmen: «Pepper! Pepper, kom!»

Pepper stoppet. Med ett øre opp og ett øre ned så hun seg tilbake. Så snudde hun og galopperte over gresset, rett til Frankie.

«Flink jente», hvisket Frankie og holdt forsiktig i selen hennes mens mamma skyndte seg bort og festet båndet igjen.

Mamma klemte dem begge. «Du holdt deg rolig. Du løp ikke etter henne. Du ropte på henne slik dere har øvd», sa hun. «Du har holdt hver eneste del av løftet ditt: måltidene, turene, tålmodigheten og vennligheten.»

På veien hjem travet Pepper ved siden av Frankie i løst bånd og så opp med noen få skritts mellomrom. Alle de gikk forbi, sa hvor nydelig valpen var.

«Hun heter Pepper», sa Frankie stolt. «Og jeg er hennes beste venn.»