Snøhvit og Rosenrød en personlig bok med barnet ditt som helten

I kanten av en stille skog sto en liten hytte, og foran den vokste to rosebusker. Den ene bar hvite roser og den andre røde. Enken som bodde der hadde to døtre, som var oppkalt etter rosene: Snøhvit og Rosenrød. De var så snille og gode som to barn kan være, og de var så glade i hverandre at de holdt hverandre i hånden når de gikk ut sammen. Sa Snøhvit: «Vi skal aldri forlate hverandre», svarte Rosenrød: «Ikke så lenge vi lever», og moren la til: «Det den ene har, skal hun dele med den andre.»

De streifet ofte omkring i skogen og plukket bær, og ingen dyr gjorde dem noe vondt. Haren spiste kålblad fra hendene deres, hjorten beitet ved siden av dem, og fuglene satt på grenene og sang alle sangene de kunne. Hvis natten overrasket dem blant trærne, la de seg sammen på mosen og sov til morgenen, og de var ikke redde. Moren visste det og bekymret seg aldri.

Hver morgen stelte jentene de to rosebuskene, og om sommeren holdt Rosenrød huset i orden mens Snøhvit hjalp moren med å spinne og lage mat. Om kvelden, når de leste høyt ved peisen, lå et lite lam ved siden av dem, og en hvit due satt på bjelken over dem.

En vinterkveld, da snøen lå dyp og vinden var skarp, banket det på døren til hytten. «Rosenrød», sa moren, «gå og åpne. Kanskje trenger en vandrer husly.» Rosenrød skjøv fra slåen og ventet en stakkars mann. I stedet stakk en stor brun bjørn det brede hodet inn gjennom døren.

Rosenrød skrek og hoppet tilbake, lammet breket, duen flakset, og Snøhvit gjemte seg bak morens stol. Men bjørnen snakket med dyp, langsom stemme: «Vær ikke redde. Jeg gjør dere ikke noe. Jeg er halvfrosset og vil bare varme meg litt.»

«Stakkars bjørn», sa moren. «Kom inn og legg deg ved peisen. Pass bare på at du ikke svir pelsen.» Så ropte hun på døtrene sine. «Kom fram, barn. Bjørnen er from og mener ingenting ondt.» De kom langsomt fram, og lammet og duen kom også, selv om alle først holdt trygg avstand.

«Barn», sa bjørnen, «vil dere børste litt av snøen av pelsen min?» De hentet kosten og feide ham ren. Han strakk seg ut foran ildstedet og knurret fornøyd, og snart var de ikke redde lenger. De lekte vennlig med ham, dro i pelsen og rullet en hasselkjepp han kunne hente, og når han rumlet av latter, lo de med. Hver natt sov han ved ilden, og hver morgen gikk han ut i snøen.

Da våren kom og jorden ble grønn, sa bjørnen til Snøhvit: «Nå må jeg dra, og jeg kommer ikke tilbake hele sommeren.» «Hvor skal du, kjære bjørn?» spurte hun. «Til skogen, for å vokte skatten min mot de onde dvergene. Om vinteren, når bakken er frosset, blir de nede, men nå som solen har tint jorden, kommer de opp for å stjele.» Snøhvit var lei seg for å se ham gå. Da han gikk ut gjennom døren, ble pelsen hengende i klinken og revnet, og hun syntes hun skimtet noe som glinset som gull under den, men bjørnen skyndte seg bort og var borte mellom trærne.

Noen tid senere sendte moren jentene ut i skogen for å samle kvister. De kom til et stort felt tre, og ved stammen hoppet noe opp og ned i gresset. Da de kom nærmere, så de en dverg med rynkete ansikt og et skjegg som var en alen langt. Skjeggspissen satt fast i en sprekk i stokken, og han hoppet rundt som en hund i bånd og visste ikke hva han skulle gjøre.

Han glodde på dem med ildrøde øyne. «Hvorfor står dere der? Kan dere ikke komme og hjelpe meg?» «Hva har skjedd, lille mann?» spurte Rosenrød. «Dumme, nysgjerrige gås!» freste han. «Jeg ville kløyve stokken til kjøkkenet mitt. En trekile gled, stokken lukket seg, og det vakre skjegget mitt sitter fast. Og nå står dere der og ler av meg!»

Jentene dro av alle krefter, men fikk ikke skjegget løs. «Jeg løper og henter noen», sa Rosenrød. «Henter noen? Er dere gale?» ropte dvergen. «Dere er allerede to for mange.» «Ikke vær så utålmodig», sa Snøhvit. «Jeg har en idé.» Hun tok en liten saks opp av lommen og klippet av enden på skjegget.

I det øyeblikket han var fri, grep dvergen en sekk med gull som lå gjemt mellom røttene. «Klumsete skapninger!» knurret han. «Å klippe av et stykke av det fine skjegget mitt! For noen plageånder dere er!» Han svingte sekken over skulderen og stampet av gårde uten så mye som et blikk på jentene og uten ett eneste ord takk.

Noen tid etter gikk søstrene for å fiske til kveldsmaten. Nær bekken så de noe som lignet en stor gresshoppe hoppe mot vannet. Det var dvergen igjen. «Hvor skal du?» spurte Rosenrød. «Du skal vel ikke hoppe uti?» «Så dum er jeg ikke», skrek han. «Ser du ikke at den forbannede fisken drar meg ut?» Skjegget hans hadde viklet seg inn i fiskesnøret, og i den andre enden dro en stor fisk. Jentene holdt ham fast og prøvde å greie ut, men skjegg og snøre var håpløst sammenfiltret. Nok en gang kom saksen fram, og et lite stykke skjegg ble klippet av.

«Dårer!» hveste dvergen. «Må dere vanpryde ansiktet mitt? Det var ikke nok å stusse det før, nå har dere klippet av den fineste delen.» Han grep en pose med perler fra sivet og forsvant bak en stein, mens han fortsatt mumlet.

Kort tid etter sendte moren jentene til byen for å kjøpe tråd, nåler og bånd. Veien gikk over en hei der store steinblokker lå spredt. Over dem sirklet en stor fugl langsomt, og så stupte den ned mot en klippe. De hørte et gjennomtrengende skrik og så at ørnen hadde grepet den gamle bekjentskapen deres, dvergen, og prøvde å bære ham bort.

De godhjertede jentene grep tak i ham og kjempet med fuglen til den slapp. Så snart dvergen hadde kommet seg etter skrekken, ropte han med den pipende stemmen sin: «Kunne dere ikke vært mer forsiktige? Dere har revet den tynne frakken min i filler, klumsete ting!» Så tok han en sekk med edelstener og smatt inn i hulen sin under klippene. Jentene var vant til utakknemligheten hans, så de gikk videre til byen og gjorde innkjøpene sine.

På hjemveien krysset de heia igjen og overrasket dvergen, som hadde tømt sekken med juveler på en ren flekk. Kveldssolen skinte på steinene, og de glitret i hundre farger, så vakre at jentene stoppet og stirret. «Hva gaper dere på?» skrek dvergen, rød i ansiktet av sinne.

Han ville fortsatt å skjelle ut, men en lav knurring rullet gjennom trærne, og en brun bjørn kom sakte ut av skogen. Dvergen sprang forskrekket opp, men rakk ikke hullet sitt i tide. Bjørnen sto bare stille og så vennlig på ham, og så på juvelene. «Vel, vel», mumlet dvergen motvillig. «Ikke se sånn på meg. Jeg tror egentlig aldri de var helt mine. Du kan få skatten din tilbake.»

Mens han mumlet for seg selv, dyttet han sekken med juveler bortover bakken og satte den ned foran potene til bjørnen. I det øyeblikket han slapp den, gled et mykt skjær gjennom luften. Dvergen ventet ikke på å se hva det betydde. Han skyndte seg inn i hullet sitt, helt uskadd, og klaget over dagens uflaks, og var borte.

Jentene hadde trådt tilbake, men bjørnen ropte lavt til dem: «Snøhvit! Rosenrød! Vær ikke redde.» De kjente stemmen hans og ble stående. Varmt gyllent lys omsluttet ham, bjørnepelsen gled av skuldrene og lå sammenfoldet i gresset som en myk brun kappe, og en vennlig ung mann sto foran dem, kledd helt i gull. «Jeg er en kongesønn», sa han. «Dvergen hadde stjålet skatten min og forhekset meg, slik at jeg måtte streife rundt i skogen som bjørn til skatten ble gitt tilbake. Fortryllelsen brast i det øyeblikket den ble gitt tilbake, og nå er jeg fri. Takk for vennligheten deres.»

Prinsen tok skatten med seg hjem, og søstrene og moren deres levde fredelig sammen med ham som venner. De bar de to rosebuskene bort til vinduet sitt, og hver sommer blomstret de med hvite og røde roser. En varm kveld, med hagen full av blomster, satte de seg alle sammen ved et bord under buskene og delte et måltid, og lo av vinternatten da en bjørn hadde banket på døren.