Snødronningen en personlig bok med barnet ditt som helten

Høyt oppe under takene i en stor, gammel by bodde to barn i to små kvistrom som lå rett overfor hverandre, med bare en smal renne imellom. Den ene var en jente som het Gerda, og den andre var en gutt som het Kai. Familiene deres hadde satt trekasser utenfor de små vinduene, og i kassene vokste erter og urter og to rosebusker, én til hver av dem. Om sommeren vokste rosene så høyt at de møttes på midten som en grønn æresport, og da klatret Gerda og Kai ut og satt under dem, tett inntil hverandre som bror og søster.

Om vinteren frøs vinduene igjen, og da varmet de kobberskillinger på ovnen og trykket dem mot ruten så det ble runde kikkehull. Så satt Kais bestemor og gynget i stolen sin og fortalte dem eventyr. «Se hvordan snøfnuggene svermer», sa hun en kveld. «Det er de hvite biene, og de har en dronning. Snødronningen flyr der de svermer tettest. Om vinternettene titter hun inn gjennom vinduene, og da fryser rutene til isblomster.»

Nå var det slik at et skøyeraktig troll langt borte en gang hadde laget et trollspeil. Alt godt og vakkert som speilet seg i det, ble lite og stygt, og alt slemt ble stort. En dag gled speilet ut av hendene på trollet og knuste i en million glitrende skår som blåste ut over hele verden. Og en lys sommerdag, mens Gerda og Kai satt blant rosene, ropte Kai plutselig: «Au! Det fløy noe inn i øyet mitt!»

Det var en bitteliten splint av trollets speil. Gerda så og så, men hun kunne ikke se noe. Likevel var Kai forandret fra det øyeblikket. Han rynket pannen mot rosene. «Den der har mark i seg», sa han, «og den der er skjev. Dumme roser.» Han lo av bestemors eventyr og ertet Gerda til øynene hennes ble fulle av tårer. Splinten hadde gått helt ned i hjertet hans, og hjertet holdt på å bli kaldt som is.

Da vinteren kom, tok Kai med seg kjelken sin til det store torget, der de modigste barna bandt kjelkene sine fast i bøndenes vogner for å få sitte på. Mens han var der, kom en stor hvit slede glidende inn på torget, og den som kjørte, var svøpt i hvit pels. Kai bandt den lille kjelken sin fast i den, og av sted gikk det, fortere og fortere, ut gjennom byporten og inn i den virvlende snøen. Da snudde den som kjørte, seg. Det var en høy dame, skinnende hvit fra topp til tå. Det var Snødronningen. «Fryser du?» spurte hun og kysset ham én gang på pannen. Etter det kjente ikke Kai noe kulde i det hele tatt, og han glemte Gerda og bestemor og hjemmet sitt.

Alle sa at Kai nok var borte for alltid, men det trodde ikke Gerda. Da våren kom, tok hun på seg de nye røde skoene sine og gikk ned til elva. «Har du tatt vennen min Kai?» spurte hun. «Jeg skal gi deg de røde skoene mine hvis du gir meg ham tilbake.» Hun kastet skoene i vannet og gikk opp i en liten båt for å kaste dem lenger ut, og båten slet seg og gled av sted med strømmen.

Til slutt fløt båten inn til en hage full av kirsebærtrær og blomster, der det bodde en snill gammel kone med en stor solhatt. Hun gredde Gerdas hår med en gullkam, og for hvert drag glemte Gerda litt mer av Kai. Den gamle kona mente ikke noe vondt, hun ønsket seg bare en liten jente som kunne holde henne med selskap, og derfor fikk hun alle rosene til å synke ned i jorda. Men hun glemte den malte rosen på sin egen hatt. Da Gerda fikk øye på den, husket hun alt på én gang. «Kai!» ropte hun. «Jeg har blitt her altfor lenge!» Og hun løp ut gjennom porten.

Det hadde blitt høst. En kråke hoppet bort til henne på stien. «Kra! Kra! Jeg tror jeg har sett vennen din», sa den. «En klok gutt har giftet seg med prinsessen vår.» Den førte Gerda til et slott og opp baktrappen om natten. Men den unge mannen som sov der, var ikke Kai. Gerda gråt, og den snille prinsen og prinsessen hørte på hele historien hennes. Om morgenen ga de henne varme støvler, en pelsmuffe og en gullkaret som skulle kjøre henne videre.

I en mørk skog stanset røvere den skinnende kareten. En vill liten røverjente hoppet ned fra røverslottet. «Hun skal være venninnen min!» bestemte hun, og ingen våget å si henne imot. Den natten kurret skogduene oppe blant takbjelkene: «Vi har sett Kai. Han satt i Snødronningens slede og fløy nordover mot Lappland.» Et gammelt reinsdyr som sto bundet i hjørnet, sa: «Lappland er hjemmet mitt. Jeg kjenner veien.» Røverjenta så lenge på Gerda. Så skar hun over reinsdyrets tau. «Av sted med deg», sa hun barskt. «Bær henne til Snødronningens slott. Og pass godt på henne.»

Reinsdyret løp nordover over den endeløse snøen, mens nordlyset flakket rødt og grønt over himmelen. De stanset ved en liten hytte der en gammel samisk kvinne skrev en beskjed på en tørket fisk, og siden ved finnekvinnens hete lille hus. «Kan du gi Gerda kreftene til tolv menn?» spurte reinsdyret. Finnekvinnen smilte. «Hun trenger ingen krefter som jeg kan gi henne», sa hun. «Hennes eget gode hjerte er den største makten som finnes.»

Så bar reinsdyret Gerda til kanten av Snødronningens hage, og Gerda gikk videre alene. Slottet var bygget av fokksnø, og vinduene og dørene var av skjærende vinder. Salene var veldige, tomme og kalde. Midt i lå en frossen innsjø, sprukket i tusen biter. Og der satt Kai, blå av kulde, og flyttet flate isbiter fram og tilbake for å legge et ord. Snødronningen hadde sagt til ham: «Hvis du kan legge ordet EVIGHETEN, skal du bli din egen herre, og da gir jeg deg hele verden og et par nye skøyter.» Men han klarte det ikke.

«Kai! Kjære Kai!» ropte Gerda. Kai rørte seg ikke. Da begynte Gerda å gråte, og de varme tårene hennes falt på brystet hans og trengte helt inn til hjertet. De smeltet isklumpen og skylte bort glassplinten. Kai så på henne, og da brast han også i gråt, og det siste lille fnugget av trollspeilet fløt ut av øyet hans. «Gerda!» ropte han. «Hvor har du vært? Og hvor har jeg vært?» Han så seg rundt. «Så kaldt det er her! Så stort og tomt!» Isbitene ble så glade at de danset, og da de la seg ned igjen, dannet de akkurat det ordet Snødronningen hadde bedt om.

Hånd i hånd gikk Gerda og Kai ut av slottet. Reinsdyret ventet på å bære dem sørover, og overalt der de kom, smeltet snøen, og de første grønne bladene tittet fram. De dro forbi finnekvinnen og den samiske kvinnen, og røverjenta kom ridende på en flott hest for å vinke farvel.

Til slutt kom de hjem, opp den gamle trappen og inn i bestemors stue. Alt var akkurat som før, bortsett fra én ting: de hadde vokst litt. Rosene blomstret i kassene, bestemor satt og leste i solskinnet, og det var sommer, varm og deilig sommer.