Rottefangeren fra Hameln en personlig bok med barnet ditt som helten

For lenge siden, i den gamle byen Hameln, lente høye bindingsverkshus seg over brosteinsgatene som vennlige naboer. Bakerne kjevlet deig, vogner rumlet mot markedet, og hver morgen duftet torget av varmt brød og friskt halm. Det var et lykkelig sted, helt til rottene kom.

Det var små grå rotter, helt vanlige, men det var veldig mange av dem, og de var sultne. De gnog på kornet som rant ut av sekkene i markedsgata. De gnog på hjørnene av bakernes kasser. Folk i byen jagde dem bort, men rottene stakk bare av og kom tilbake så snart ryggen var vendt.

«Kornlageret er tomt før vinteren», sukket bakeren.

«Vi må gjøre noe», sa mølleren og vred de melete hendene sine.

Et barn fra byen, som hadde hjulpet til med å stable sekkene, så en liten rotte dra et kornfrø over steinene. Barnet tenkte seg godt om. Det måtte da finnes en vennligere måte enn å jage dem rundt.

Neste morgen gikk en fremmed inn på torget. Han var en høy mann med kort kastanjebrunt skjegg og en liten brun lue med en fjær i. Den lange frakken hans var sydd av lapper i blågrønt, rust og oker, så han lignet en vandrende høsthekk. I hånden bar han en tre-fløyte.

«Jeg er en fløytespiller», sa han med rolig, vennlig stemme. «For en rettferdig betaling kan jeg føre rottene deres bort fra Hameln, og de skal ikke plage dere mer.»

Barnet steg straks fram. «Kan jeg hjelpe deg?» spurte barnet. Fløytespilleren smilte og nikket. «Jeg ville blitt glad for en hjelper», sa han.

Sammen gikk de til rådhuset, hvor ordføreren sto på trappa i den burgunderrøde kåpen sin og så både bekymret og viktig ut. «Før dem bort», sa ordføreren, «så betaler jeg deg en pung med mynter.» Han holdt opp en liten, enkel pung så alle kunne se den. Fløytespilleren bøyde hodet. «Da har vi et løfte», sa han, og barnet så nøye på, for et løfte er en alvorlig ting.

Fløytespilleren gikk inn i smuget, løftet fløyta og begynte å spille. Melodien var lett og nysgjerrig, som vann som renner over steiner. Bak tønner og under vogner kom de små grå rottene fram. De hastet ikke og tumlet ikke. De dannet en løs og ordnet rekke og travet etter musikken med logrende haler. Barnet gikk bak sammen med en vennlig nabo, som holdt barnets hånd over de humpete brosteinene.

Gjennom byporten gikk fløytespilleren og ut på en lys eng der gresset sto høyt og tusenfrydene nikket. Der sto et gammelt kornlager, lenge tomt og stille, ved siden av en grunn bekk som pludret over steinene sine. Fløytespilleren spilte de siste tonene i melodien, og rottene spredte seg fornøyde i gresset ved det gamle lageret. Det var god plass der og mange frø å finne. De så seg ikke tilbake.

«De får det godt her», sa fløytespilleren til barnet. «Og kornet i Hameln er trygt.» Barnet nikket fornøyd, og de to gikk tilbake mot byen mens ettermiddagssolen gjorde takene gylne.

Men ved rådhuset hadde noe forandret seg. Ordføreren hadde tenkt seg om, og det han tenkte var dette: rottene var borte, så hvorfor bruke gode mynter? Da fløytespilleren rakte ut hånden, lukket ordføreren den lille pungen, stakk den under armen og snudde seg bort.

«Rottene har vel dratt av seg selv», sa han. «Vær glad for et godt måltid og gå.»

Fløytespilleren sa ingenting i det hele tatt. Han senket fløyta og sto stille, og han så mer skuffet ut enn sint. Barnet fikk en klump i halsen. Et løfte var gitt, og nå ble det glemt.

Fløytespilleren gikk sakte over torget og ut forbi porten, og der på den solfylte veien løftet han fløyta igjen. Denne gangen var melodien varm og lys som et sommermarked. Den svevde over takene og inn gjennom de åpne vinduene. Barna i Hameln så opp fra lekene sine. De hørte latter i musikken og løftet om en fin ettermiddag. Ingen tvang dem. De valgte å lytte, og de valgte å følge etter.

Barnet ble med dem, og snart gikk en liten gruppe oppover veien, med to voksne tett bak for å sørge for at alle var trygge. Foran dem hevet det seg en bred grønn bakke, åpen mot himmelen, med gress så mykt som et teppe. Det var ingen hule og ikke noe mørkt sted, bare ville blomster og bier og en vid blå utsikt.

Da foreldrene i Hameln oppdaget at barna var borte, skyndte de seg bekymret til porten. Ordføreren kom også, rød i ansiktet og andpusten. Ved foten av bakken møtte barnet dem.

«Barna er trygge», sa barnet tydelig. «De er der oppe hos fløytespilleren og lytter til musikken. Men fløytespilleren holdt løftet sitt, og byen gjorde ikke det.»

Ordføreren så på pungen under armen. Han så på de bekymrede foreldrene og på bakken, hvor musikken svevde ned som varmt lys. «Jeg ga et løfte», sa han sakte, «og jeg burde ha holdt det.»

«Da kan du rette opp i det», sa barnet mildt.

Opp bakken gikk de alle sammen. Barna satt i gresset med de voksne sine, slo takten med føttene og smilte. Fløytespilleren spilte en siste myk melodi, så senket han fløyta og lot stillheten legge seg.

Ordføreren bøyde hodet. «Jeg beklager, gode fløytespiller», sa han. «Du gjorde det du lovte, og det gjorde ikke jeg.» Så gikk alle sammen ned bakken, og barna hoppet mellom de voksne.

På markedsplassen i Hameln la ordføreren den avtalte pungen i hendene på fløytespilleren. Et jubelrop steg fra folkemengden, bakerne kom med varmt brød, og barna klappet i takt mens fløytespilleren spilte enda en lystig sang. Byen hadde lært at et løfte er et løfte, og fløytespilleren hadde funnet et hjem som ønsket ham velkommen.

Rottene levde lykkelig videre på engen sin, kornet forble trygt i Hameln, og barnet, som hadde hjulpet til med å sette alt på plass, gikk hjem med et fullt hjerte og en melodi som ikke ville forlate hodet.