Rip Van Winkle en personlig bok med barnet ditt som helten

Tåken løftet seg fra de blå Catskill-fjellene da barnet, som gikk tidlig langs en sti i en li, hørte en lang, knirkende gjesp. Under et stort kastanjetre strakte en gammel mann armene. Skjegget hans var hvitt og så langt at det lå over knærne og floket seg inn i de falne bladene.

«God morgen,» sa barnet vennlig.

Den gamle mannen blunket. «Er det morgen? Jeg skulle bare hvile et øyeblikk. Jeg heter Rip Van Winkle, og hunden min Wolf lå rett ved siden av meg.» Han så seg rundt, men det var ingen hund, bare bregner og mose og et kastanjetre som virket mye større enn han husket.

Rip prøvde å reise seg, og knærne knirket som gamle portheng. Barnet fant en sterk, rett gren og rakte den fram som turstokk. «Takk, min venn,» sa Rip og støttet seg på den. «Men dette er rart. Stien skulle gå langs bekken, og her er en tørr dal. Trærne har vokst der jeg aldri har sett noen.»

«Hvor er hjemmet ditt?» spurte barnet.

«I landsbyen der nede, hos kona mi og den lille datteren min Judith, som har et rødt bånd i håret. De er sikkert bekymret for meg.» Han strøk seg over skjegget og rynket pannen. «Og jeg skjønner ikke hvorfor det har blitt så langt.»

«La oss gå ned sammen og se,» sa barnet, og de la i vei. Rips skjegg svaiet for hvert skritt, og barnet gikk ett skritt foran og pekte på røtter og løse steiner.

Ned fra de blå åsene gikk de, forbi sildrende bekker og lyse engblomster. Nederst kom landsbyen til syne, og Rip stoppet og gned seg i øynene. «Disse husene er nye, og det er gjerdene og skorsteinene også. Hvor er den lille hytta mi med det skjeve taket?» Barnet så at han var urolig og rakte fram en støttende hånd.

På landsbytorget stirret folk på den gamle mannen med det lange hvite skjegget. Et stort, pent vertshus sto der Rip husket en liten, søvnig kro. «Foran sto det et enormt tre,» sa han langsomt, «og et skilt med et annet ansikt på. Og Nicholas Vedder satt på den benken hver ettermiddag, fortalte historier og så på skyene.»

«Fortell meg hva du ellers husker,» sa barnet, og Rip beskrev benken, det gamle treet og naboene som satt i skyggen. Hver gang barnet så fra ordene hans til torget, hadde torget endret seg litt mer. De to sto lenge og sammenlignet og undret seg.

Til slutt vendte barnet seg til en vennlig landsbyboer som så på dem med myk nysgjerrighet. «Unnskyld, kjenner du en familie som heter Van Winkle?»

Landsbyboeren smilte vemodig. «Jeg kjenner navnet godt. Rip Van Winkle gikk opp i fjellet for tjue år siden og ble aldri sett igjen. Den gamle hytta hans falt sammen for lenge siden. Men datteren hans Judith bor for enden av veien, og hun har en liten gutt.»

«Tjue år,» hvisket Rip. Han satte seg tungt på benken og så på det lange skjegget som om han så det for første gang. Barnet satte seg ved siden av ham. «Det er lang tid,» sa barnet, «men nå er du her, og vi vet hvor vi skal gå.»

Rip tok et dypt åndedrag, støttet seg på stokken og nikket. Sammen gikk de til enden av veien, der et ryddig hus lå med en bred veranda og en hage full av blomster. En kvinne ved porten hengte opp en kurv. Hun så opp, så igjen og sto helt stille.

«Far?» sa Judith veldig stille. «Du har fortsatt det samme glimtet i øynene.»

«Judith,» sa Rip, og stemmen hans skalv. «Du var liten, med et rødt bånd.» Da løp hun bort til ham, og de holdt rundt hverandre og lo og gråt på én gang. Barnet sto et stykke unna og smilte så bredt at det nesten gjorde vondt.

Senere var det limonade og brød og varmt sollys på Judiths veranda. Rip satte seg godt til rette i en gyngestol, og barnet satte seg på øverste trinn ved siden av ham. «Jeg skal fortelle deg hvor jeg har vært,» sa han, «selv om jeg nesten ikke tror det selv. For lenge siden gikk jeg opp i fjellene for å hvile, og jeg møtte en merkelig liten mann som bar en tung tønne. Jeg hjalp ham med å bære den opp i en forsenkning mellom klippene.»

Han senket stemmen. «Der spilte et selskap gamle menn i rare hollandske klær kjegler. Ingen snakket. Bare de rullende kulene buldret som torden gjennom åsene. Jeg så på dem en stund, satte meg så til å hvile mot klippene, og det neste jeg visste, var at jeg våknet under kastanjetreet. Jeg trodde det bare var én natt.»

Landsbyboerne hadde da samlet seg ved porten, og de eldre nikket. «Man sier det er mannskapet fra kaptein Hudsons skip,» sa en, «som kommer tilbake hvert tjuende år for å spille kjegler på fjellet. Når tordenen ruller over Catskills en klar dag, er det spillet deres.»

Så fortalte Rip de milde historiene sine om og om igjen, mens naboene kom med stoler og barn satt i gresset. Judith klippet skjegget hans til en ordentlig lengde, og ingen brydde seg om at han mistet tellingen på årene. Han sa at han ikke var lei seg for å ha gått glipp av så mye tid, for han var kommet hjem og hadde fått hjelp på veien.

Da ettermiddagen ble gyllen, reiste barnet seg for å gå. Langt borte over de blå åsene kom en myk, rullende rumling. Rip løftet stokken og blunket, og hele verandaen lo. Barnet vinket farvel og gikk smilende hjem og visste nøyaktig hvor den gamle mannen hørte hjemme.