Nils Holgerssons forunderlige reise en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang en gutt som het Nils Holgersson, og han bodde på en gård i Skåne, helt nede i det sørligste Sverige. Slem var han ikke, men han ville mye heller dra katten i halen eller jage hønene rundt på tunet enn å gjøre det han ble bedt om.

En søndag morgen tok far og mor på seg kirkeklærne. «Du blir hjemme og leser stille i boka di,» sa far, «og når vi kommer tilbake, skal vi se hvor langt du har kommet.» Så gikk de nedover veien til kirken, og Nils ble alene igjen.

Han hadde knapt bladd om én side før han så noe som rørte seg. Lokket på mors gamle utskårne kiste sto åpent, og på kanten satt en nisse, en bitte liten gammel mann, ikke større enn en hånd, i lang svart frakk og bredbremmet svart hatt. Nils skjønte med en gang at det var gårdsnissen, han som passer på hele gården. Kjapp som en røyskatt tok han sommerfuglhåven ned fra veggen og slo den over den lille mannen.

«Slipp meg ut!» ropte nissen, og han var svært sint. Og da Nils bare lo, sa nissen noen korte ord, og da skjedde det noe rart. Stua ble større og større. Bordbeina vokste opp som trær, stolen ble et fjell, og sommerfuglhåven lå på gulvet så stor som en fiskebåt. Nils så på hendene sine. Han hadde krympet, med klær og tresko og alt, til han ikke var større enn nissen selv. Og nissen var borte.

Nils løp ut på tunet for å lete etter ham. Spurvene på gjerdet brøt ut i latter. «Se på Nils Holgersson! Se så liten han er!» Hønene kom kaklende rundt ham, katten på trappen myste med øynene, kua rautet fra fjøset, og Nils forsto hvert eneste ord. Alle hadde noe å si om halene han hadde dratt i og hønene han hadde jaget, og snilt var det ikke.

Akkurat da kom det et høyt rop fra himmelen. En flokk villgjess fløy nordover i en lang plog. «Bli med! Bli med! Opp til fjellet!» ropte de. Og Mårten, gårdens store hvite gasse, strakte på halsen og slo med vingene. «Vent på meg!» snadret han og begynte å løpe over tunet.

«Mårten, stopp!» ropte Nils og slo armene rundt halsen på gassen for å holde ham igjen. Men Mårten stoppet ikke. Opp steg han, over gjerdet, over stråtaket, med lille Nils på ryggen hengende i de hvite fjærene, og av sted bar det, etter villgjessene.

Der oppefra så Nils ned, og hele det flate Skåne lå bredt ut under ham som en stor rutete duk, med åkrer i grønne og brune ruter og små hvite kirker og gårder strødd utover som knapper.

Den kvelden slo gjessene seg ned på isen på et stort vann. Den eldste av dem alle trådte fram. Hun var grå og svært klok, og hun het Akka fra Kebnekaise. Hun så Nils opp og ned. «Et menneskebarn,» sa hun strengt. «Mennesker stoler vi ikke på.» Men Mårten snakket varmt om den lille vennen sin, og Akka lot Nils bli i flokken.

Samme natt kom reven Smirre listende over isen og snappet en sovende gås. Nils våknet og løp etter ham så fort de små beina hans klarte. Han fikk tak i den buskete halen til Smirre og dro av alle krefter, helt til den forbløffede reven slapp gåsa og hun fløy fri opp i nattehimmelen. Så klatret Nils opp i et høyt bøketre. Hele natten luset Smirre rundt stammen, så opp og slikket seg om munnen, men klatre kunne han ikke. I morgengryet kom gjessene og fløy lavt forbi snuta hans, igjen og igjen, til han jaget etter dem langt inn i skogen og Nils kunne klatre trygt ned. Etter det sa Akka aldri et vondt ord om ham igjen.

Slik reiste Nils med villgjessene, og han opplevde flere eventyr enn det er dager i en måned. På steinborgen Glimmingehus hadde en hær av grå rotter kommet for å jage ut borgens gamle svarte rotter. Akka ga Nils en liten trefløyte, og i måneskinnet gikk han spillende bort over sletta, og hver eneste grå rotte fulgte tonene ut av borgen og langt, langt av gårde, og ingen av dem kom noen gang tilbake.

På Kullaberg høyt over havet så Nils den store tranedansen, den ene dagen i året da alle dyr møtes i fred. Harer og rådyr og fugler sto i ring, og de grå tranene hoppet og snurret med vingene bredt ut, og Nils syntes han aldri hadde sett noe så vakkert.

I havnebyen Karlskrona var Nils frekk mot bronsestatuen av den gamle kongen på torget. Den natten steg bronsekongen ned fra sokkelen sin og kom klirrende etter ham gjennom de månelyse gatene. Nils løp til han kom fram til en malt trestatue av en gammel sjømann, som tok av seg den brede hatten sin og satte den ned på brosteinen. Nils krøp inn under den og holdt seg musestille til bronsekongen hadde trampet forbi.

Til slutt nådde gjessene Lappland, langt mot nord, der snøen ligger på fjellet hele sommeren og sola ikke går ned om natten. Ved et klart fjellvann bygde flokken reirene sine, og Mårten fant en grå gås som het Dunfin og ble kona hans, og snart padlet dunmyke gåsunger rundt dem.

Da høsten kom, fløy gjessene sørover igjen, og Nils ble med dem hjem til gården i Skåne. Far og mor sto i døra og så lei seg ut, for de hadde savnet gutten sin hele sommeren. Nils løp inn på tunet og ropte: «Mor! Far! Jeg er hjemme!» Og mens han løp, vokste han. Han ble like stor som hønene, like stor som gjerdet og enda større, helt til han var seg selv igjen og sto midt på tunet. Far og mor kunne nesten ikke tro sine egne øyne, og aldri hadde de vært så glade.

Tidlig neste morgen gikk Nils ned til stranden. Villgjessene samlet seg til den lange ferden sørover. Han forsto ikke lenger hva de sa, nå som han var en vanlig gutt igjen. Men gamle Akka kom ned og sirklet én gang lavt over ham, og Nils vinket og vinket. Så lettet hele flokken i en lang plog og fløy bort over havet.

Nils ble stående i sanden til de bare var en liten prikk på himmelen. Og fra den dagen var han snill mot alle dyrene på gården, for nå visste han at hvert eneste ett av dem hadde noe å si.