Mor Hulda en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang en enke som hadde to døtre. Den ene var stedatteren hennes, og hun var flittig og snill. Den andre var hennes egen datter, og hun var lat og likte ingenting bedre enn å ligge i skyggen. Enken var mye gladdere i sin egen datter, og derfor var det stedatteren som måtte gjøre alt arbeidet i huset.

Hver dag måtte den flittige jenta sitte ved brønnen ute ved veien og spinne. Hun spant og spant fra morgen til kveld, til fingrene var trette og såre, mens stemoren ropte: «Mer, mer! Kurven er ikke tom ennå!» og stesøsteren lå på benken under treet og gjespet.

En dag, da jenta lente seg over brønnen for å skylle snella, gled den ut av de trette fingrene hennes, falt plask i vannet og sank.

Gråtende løp jenta til stemoren. «Du mistet den,» sa stemoren strengt, «så får du selv se til å finne den igjen.»

Da gikk jenta tilbake til brønnen, knelte på kanten og så ned i vannet. Hun så og så. Og mens hun så, begynte vannet å glitre og lyse, helt stille, som en lampe bak et vindu, og jenta kjente at hun sank mykt ned mot lyset, som om hun sovnet.

Da hun åpnet øynene, lå hun på en vakker eng der sola skinte og tusenvis av blomster vokste. Sommerfugler danset over gresset, og en liten sti snodde seg bortover engen.

Jenta fulgte stien og kom snart til en stor bakerovn full av brød. Og brødet ropte: «Ta oss ut, ta oss ut, ellers brenner vi! Vi har vært ferdige lenge!»

Da tok jenta den lange brødspaden av tre og løftet brødene ut ett etter ett, gylne og varme, og la dem på rad i gresset så de kunne bli kalde.

Så gikk hun videre og kom til et tre fullt av epler. Og treet ropte: «Rist meg, rist meg! Eplene mine er modne alle sammen!»

Da tok jenta tak i treet og ristet det, og eplene falt ned som regn til det ikke var ett eneste igjen på greinene. Så samlet hun dem i en pen haug og gikk videre.

Til slutt kom hun til et lite hus. En gammel kone tittet ut av vinduet, og hun hadde veldig store tenner. Jenta ble redd og ville løpe sin vei. Men den gamle kona ropte vennlig: «Ikke vær redd, kjære barn. Bli hos meg. Hjelper du meg pent i huset, skal du få det godt her. Du må bare passe på å re opp senga mi godt og riste dyna skikkelig, så fjærene fyker. For når fjærene fyker, da snør det på jorda. Jeg er Mor Hulda.»

Den gamle snakket så vennlig at jenta tok mot til seg, gikk inn og ble der for å hjelpe. Hun gjorde alt akkurat slik Mor Hulda ville ha det. Hver morgen åpnet hun vinduet og ristet den store hvite fjærdyna så kraftig at fjærene føk ut som snøfnugg, og langt, langt der nede snødde det på jorda. Og Mor Hulda var alltid snill mot henne: aldri et vondt ord, og hver dag stek og gryte og godt å spise.

Lenge bodde jenta hos Mor Hulda. Men etter en tid ble hun lei seg, og først visste hun ikke selv hvorfor. Så skjønte hun det: Hun hadde hjemlengsel. Selv om hun hadde det tusen ganger bedre her, lengtet hun likevel hjem.

Til slutt sa hun: «Mor Hulda, jeg har hatt det så godt her, men nå vil jeg gjerne hjem til mine egne.»

«Det gleder meg at du vil hjem igjen,» sa Mor Hulda, «og fordi du har tjent meg så trofast, skal jeg selv følge deg opp dit.»

Hun tok jenta i hånden og førte henne bort til en stor port. Porten gikk opp, og akkurat da jenta sto under den, falt det et regn av gull, og alt gullet ble hengende fast på henne, så hun var dekket av det fra topp til tå.

«Det er til deg, fordi du har vært så flittig,» sa Mor Hulda. Og hun ga henne også snella tilbake, den som hadde falt i brønnen.

Så lukket porten seg, og jenta var oppe på jorda igjen, ikke langt fra huset til stemoren. Da hun kom inn på tunet, satt hanen på brønnkanten og gol:

«Kykeliky! Vår gullpike er hjemme på ny!»

Stemoren og stesøsteren kom løpende, og da de så henne dekket av gull, tok de vennlig imot henne og ville høre alt sammen. Så fortalte jenta alt hun hadde opplevd.

Da stemoren hørte hvordan hun hadde fått alt det gullet, ville hun at hennes egen late datter skulle få den samme lykken. Så den late stesøsteren satte seg ved brønnen og spant, lot snella falle i med vilje og gikk ned etter den.

Hun våknet på den samme vakre engen og gikk den samme stien. Da hun kom til bakerovnen, ropte brødet: «Ta oss ut, ta oss ut, ellers brenner vi!» Men den late gjespet og sa: «Jeg vil ikke bli skitten på hendene,» og gikk videre. Da hun kom til epletreet, ropte det: «Rist meg, rist meg! Eplene mine er modne alle sammen!» Men hun svarte: «Det kunne jo falle et eple i hodet på meg,» og gikk videre.

Da hun kom til huset til Mor Hulda, var hun ikke redd for de store tennene, for hun hadde jo hørt om dem, og hun gikk rett inn. Den første dagen arbeidet hun litt, for hun tenkte på gullet. Den andre dagen arbeidet hun mindre. Den tredje dagen ville hun ikke engang stå opp om morgenen. Og dyna ristet hun aldri slik at fjærene føk.

Det ble Mor Hulda snart lei av, og hun sa at det var på tide å dra hjem. Den late ble henrykt, for nå, tenkte hun, kom gullregnet. Mor Hulda førte henne bort til den store porten. Men da hun sto under den, ble det i stedet for gull tømt en stor gryte full av klissete svart bek over henne.

«Det er lønnen for arbeidet ditt,» sa Mor Hulda og lukket porten.

Så kom den late hjem, klissete av bek fra topp til tå, og da hanen på brønnen fikk se henne, gol han:

«Kykeliky! Vår bekpike er hjemme på ny!»

Beket ville ikke gå av, hvor mye hun enn gned. Da hentet den flittige jenta en bøtte såpevann og en skurebørste. «Kom,» sa hun vennlig, «vi skrubber det av sammen.» De skrubbet og skrubbet, og litt gikk av. Og fra den dagen gikk det av litt til hver gang den late søsteren hjalp til med arbeidet, helt til det til slutt ikke var noe igjen i det hele tatt. Da hadde hun lært å hjelpe like gjerne som søsteren sin, og hanen på brønnen hadde ikke mer å gale om.