Keiserens nye klær en personlig bok med barnet ditt som helten

For mange år siden levde det en keiser som var så glad i nye klær at han brukte alle pengene sine på dem. Han brydde seg ikke om soldatene sine, ikke om teater og ikke om å kjøre en tur i skogen, bortsett fra når han kunne vise fram en ny frakk. Han hadde én for hver time av døgnet, og der man om andre konger sier: «Kongen er i rådet», sa man alltid om ham: «Keiseren er i klesskapet.»

På plassen nedenfor slottet bodde et lite barn som likte å se på ham. Hver morgen gikk keiseren ut på balkongen i noe nytt, snudde seg hit og dit, og barnet så opp og telte knappene.

En dag kom det to fremmede til byen. De stilte seg på en tønne som lå opp ned midt på torget, og ropte: «Vi er vevere! Vi vever det fineste stoffet i hele verden. Fargene er vakrere enn regnbuen, og det har en helt spesiell trolldom: Den som er dum, eller som ikke duger i embetet sitt, kan ikke se det i det hele tatt!»

Folk gispet og begynte å hviske. Barnet sto aller fremst med en finger på haken og tenkte: «Tøy som man ikke kan se? Så rart.»

Keiseren syntes det hørtes helt strålende ut. «Hadde jeg slike klær,» tenkte han, «ville jeg med en gang se hvem i riket mitt som ikke duger i embetet sitt, og hvem som er kloke og hvem som er dumme.» Og han sendte de to veverne en stor sekk gull, den fineste silken og spoler med gulltråd.

Barnet gikk akkurat forbi verkstedet da gullet kom, og så gjennom den åpne døra noe merkelig: De to veverne stappet silken og gulltråden ned i sine egne reisevesker, så fort de bare kunne.

Den natta fikk ikke barnet sove, så mye grublet det. Det listet seg bort til verkstedet og sto på tå ved vinduet. Der inne, i skinnet fra lysene, jobbet de to veverne flittig ved to store vevstoler og førte hendene fram og tilbake, fram og tilbake. Men det var ingenting i vevstolene. Ikke en eneste tråd. De vevde luft.

«Nå skulle jeg gjerne visst hvor langt de har kommet med stoffet,» sa keiseren etter noen dager. Men han var litt urolig, for hva om han ikke kunne se det? Derfor sendte han først sin gamle ærlige minister. «Han er klok,» tenkte keiseren, «og ingen passer embetet sitt bedre.»

Barnet sto ved vinduet igjen da den gamle ministeren kom inn. Veverne bukket og pekte på de tomme vevstolene. «Se på mønsteret! Se på fargene!» Den stakkars gamle ministeren sperret opp øynene så mye han kunne og skjøv brillene på plass, men han så ingenting, for det var jo ingenting der.

«Du store min,» tenkte han. «Er jeg dum? Duger jeg ikke i embetet mitt? Det må ingen få vite!» Og høyt sa han: «Å, det er nydelig! Helt yndig! Jeg skal si til keiseren hvor godt jeg liker det.»

Utenfor vinduet holdt barnet hånda for munnen så fnisingen ikke slapp ut.

Snart ble enda en embetsmann sendt, og det gikk ham akkurat på samme måten. Så kom keiseren selv, med alle hoffolkene sine og den gamle ministeren. Barnet kikket fram rundt dørkarmen.

Keiseren stirret på de tomme vevstolene. «Hva i all verden?» tenkte han, og det gikk kaldt nedover ryggen på ham. «Jeg ser ingenting! Er jeg dum? Duger jeg ikke til å være keiser?» Men han sa bare: «Å, det er praktfullt!» Ministeren pekte stolt på ingenting. Hoffolkene nikket og klappet. «Praktfullt! Herlig! Storartet!» ropte de, og ikke én av dem så noe som helst.

«Det er jo ingenting der,» hvisket barnet for seg selv.

Alle var enige om at keiseren måtte gå med de nye klærne i det store opptoget. Natta før satt veverne oppe med seksten brennende lys. De klippet i lufta med store sakser og sydde med nåler uten tråd, og barnet sto og gjespet ved vinduet og så på.

Om morgenen holdt veverne opp de tomme hendene sine foran det store speilet. «Her er buksene! Her er frakken! Her er kappen! Den er lett som spindelvev, man kjenner den nesten ikke.» Keiseren tok av seg de fine klærne sine og sto der i den lange hvite undertrøya og de lange hvite underbuksene, og veverne lot som de kledde på ham det ene plagget etter det andre. Han snudde og vendte seg foran speilet. «Så godt den sitter!» sa hoffolkene.

Så skred keiseren ut under tronhimmelen som ble båret på fire stenger, og to kammerherrer bøyde seg ned og holdt opp et slep som ikke fantes.

Langs hele gata ropte folk: «Så vakkert! For et slep! Så godt det kler ham!» Ingen ville virke dumme.

Barnet sto fremst i folkemengden og myste, myste igjen og så en gang til. Så klatret det opp på en kasse som lå opp ned, pekte og ropte høyt og tydelig:

«Men han har jo ikke noe på seg!»

«Hør hva barnet sier!» sa den voksne ved siden av. Og ordene gikk fra den ene til den andre: «Barnet sier han ikke har noe på seg! Han har ikke noe på seg!» Til slutt ropte og lo hele byen: «Han har jo ikke noe på seg!»

Keiseren ble rød helt ut i øreflippene, for han visste at de hadde rett. Men han tenkte: «Nå må jeg gå opptoget til ende.» Så holdt han hodet høyere enn noen gang og gikk helt bort til slottsporten, og de to kammerherrene gikk etter ham og bar svært alvorlig på slepet som ikke fantes.

Og barnet vinket leende etter ham hele veien hjem.