Kalif Stork en personlig bok med barnet ditt som helten

I byen Bagdad bodde det en snill kalif som het Chasid. En varm ettermiddag satt han i palassets hage ved en fontene, mens visiren hans, Mansor, sto like ved. Et barn fra palasset, med en oker­farget veske over skulderen, hadde kommet med en beskjed og ble stående bak et blomstrende hekk, for en gateselger hadde nettopp solgt kalifen en liten lukket eske.

I esken lå en klype merkelig pulver og en liten lapp med skrift som kalifen knapt klarte å lese. Visiren rynket pannen, og kalifen lo stille. Lappen sa at den som luktet på pulveret og sa ordet Mutabor, kunne bli til et hvilket som helst dyr og forstå språket dets. For å komme tilbake måtte man bukke tre ganger mot øst og si ordet igjen. Men, advarte lappen, man måtte aldri le i dyreham, ellers ville man glemme ordet.

Barnets hjerte banket hardt. Det var en fantastisk idé, men også en risikabel en. Barnet ble stående der det var, på trygg avstand, mens kalifen og visiren hver tok en klype pulver, løftet den til nesen og sa ordet sammen.

Gyllent lys virvlet rundt dem som varm røyk. Da det lettet, sto to høye hvite storker på stien, med røde nebb, tynne bein og lyse, forskrekkede øyne. Barnet gispet, men storkene så bare på hverandre, så på fontenen og klapret med nebbene av glede.

De hadde knapt strukket ut vingene før de hørte en frosk på fontenekanten som klaget over varmen med en helt tydelig stemme. En liten fugl på muren svarte den, og de to storkene forsto hvert ord. De begynte å le, klaprende og vuggende, og visirstorken løftet til og med en fot for å danse.

Så stoppet kalifstorken. Han snudde seg mot visiren og laget en bekymret lyd. Ingen av dem husket ordet. De hadde ledd, slik lappen hadde advart om, og Mutabor hadde sklidd ut av hodene deres som vann mellom fingrene. De bukket likevel mot øst, om og om igjen, men ingenting skjedde.

Barnet kom frem fra bak hekken og knelte ved siden av dem. Det visste at disse storkene måtte være kalifen og visiren, for visirstorken prøvde allerede å føre vingen til pannen på sin gamle tankefulle måte. Barnet sa lavt: «Jeg skal hjelpe dere. Vi finner ordet.» Storkene så på barnet og bøyde de lange halsene, og slik la de tre av gårde sammen.

De gikk gjennom byen til himmelen ble rosa, og så kom de til en gammel paviljong der brosteinene var sprukne og eføy hang fra søylene. Der inne satt en stor ugle med store runde øyne på en knekt søyle, som om hun hadde ventet på dem. Da hun så storkene, huet hun lavt, og øynene hennes var både triste og kloke.

Storkene forsto henne, og de fortalte barnet hva hun sa. Hun var en prinsesse som den onde trollmannen Kaschnur hadde forhekset, og hun visste at han snart skulle møte vennene sine i en forfallen sal like i nærheten. Hvis han snakket om magien sin, kunne ordet falle fra leppene hans. Hun ville vise dem veien, men hun trengte noen som var små og stille, som kunne gjemme seg godt og lytte nøye.

Barnet løftet en liten lykt og nikket. De fulgte ugla gjennom en forvitret buegang, og storkene listet seg på tå på hver side og prøvde å være så stille som storker kan være, noe som ikke er veldig stille. Til slutt nådde de en forfallen sal som var opplyst av mange lys. Støv svevde i den gylne luften, og midt i salen sto trollmannen, bredte ut kappene sine og snakket stolt til vennene sine.

Barnet krøp bak en bred steinsøyle. Ugla landet ved siden av, og storkene presset seg tett inntil. Barnet holdt en hånd rundt øret og lyttet. Trollmannen skrøt av hvordan han hadde lurt prinsessen og hvor mange lure trylleformularer han kunne. Så lo han og sa: «Og den som hører ordet Mutabor, må aldri glemme det!» Barnet holdt pusten og gjentok ordet lydløst, om og om igjen, til det satt fast i hodet som en blank mynt.

Stille smatt gruppen ut av salen og ut i den måneopplyste borggården. Ugla huet, og storkene så på barnet med håp i øynene. Barnet rettet seg opp, tok et dypt åndedrag og sa: «Mutabor!» Storkene bukket tre ganger dypt mot øst, slik lappen hadde lært dem.

Gyllent lys steg opp rundt dem. Et øyeblikk var det fjær overalt, og så ble fjærene til silkekapper. Kalifen og visiren sto der storkene hadde stått, blunket og lo, og denne gangen lo de bare fordi de var glade. Ved siden av dem smeltet uglas vinger til en kjole, og en ung prinsesse sto der med gledestårer i øynene.

Kalifen tok barnets hånd og bukket for det, og visiren bukket også. «Du lyttet da vi ikke kunne,» sa kalifen. «Du husket da vi glemte.» Prinsessen smilte og takket barnet for den modigste typen hjelp: å være stille, å holde seg nær og å være tro.

Trollmannen fikk aldri vite hva som hadde skjedd. Han skrøt fortsatt i salen sin da de gikk, og fortsatte å skryte overfor vennene sine lenge etter at lysene hadde brent ned.

Tilbake i palasset lot kalifen holde en fest i borggården, der fontenene glitret og blomstene åpnet seg. Fat med frukt og honningsøtsaker ble satt frem på lave bord, og frosken fra hagefontenen ble også invitert. Visiren fortalte historien tre ganger, og hver gang gjorde han storkene litt mer grasiøse. Prinsessen lo mildt. Kalifen sa at han i fremtiden ville være veldig forsiktig med trylle­pulver. Og barnet satt blant venner med den oker­fargede vesken i fanget, lyttet og smilte, og glemte aldri ordet.