Den lille havfruen en personlig bok med barnet ditt som helten

Langt ute i havet er vannet så blått som bladene på den vakreste kornblomst og så klart som det reneste glass, men der er det svært dypt, dypere enn noe ankertau kan nå. Der nede bodde havkongen i et slott av koraller og skjell. Han hadde seks døtre, og den yngste var den lille havfruen. Akkurat som søstrene sine hadde hun ingen føtter, bare en skinnende fiskehale som glimtet i sølv og grønt når hun svømte.

Den lille havfruen var et stille og nysgjerrig barn. Mens søstrene lekte blant sjøhestene, stelte hun sin egen lille korallhage, og hun samlet på rare ting som hadde falt ned fra verden der oppe. I en grotte bak hagen tok hun vare på dem alle sammen: en messingspenne, en kam av skilpaddeskall, en skje, en liten bjelle og én lærsko som ingen kunne forklare.

«Hva er denne til?» spurte hun bestemoren sin og holdt opp skoen.

«Menneskene har dem på føttene», sa bestemoren, «når de går omkring på land.»

«Føtter», sa den lille havfruen drømmende. «Jeg skulle så gjerne sett hva føtter er til.»

«Når du fyller femten», sa bestemoren, «får du stige opp til overflaten og se selv.»

Endelig kom femtenårsdagen hennes. Den lille havfruen steg opp gjennom vannet, helt til toppen, og stakk for aller første gang hodet opp i kveldslufta. Himmelen var rosa og gyllen, og like ved lå et stort skip opplyst av lykter som en flytende by. Det var musikk på dekk og folk som danset, og en ung sjømann sto ved rekka og lo sammen med vennene sine.

Den lille havfruen klarte ikke å slutte å se. Men da natta falt på, begynte vinden å øke. Svarte skyer rullet inn over stjernene, bølgene ble høyere og høyere, og en storm brøt løs over skipet. Mastene knakk, seilene revnet, og med et voldsomt kast ble den unge sjømannen slengt i havet.

Den lille havfruen rakk ikke å bli redd. Hun dykket etter ham, fikk tak i ham og holdt hodet hans over bølgene. Hele natta svømte hun gjennom stormen, med halen glitrende i det mørke vannet, og da morgenen kom, dro hun ham trygt inn mot svabergene og la ham i den myke sanden i en liten vik.

Han pustet, men øynene var fremdeles lukket. Den lille havfruen satte seg ved siden av ham og sang stille for ham til hun hørte stemmer komme ned stien fra klippene. Da gled hun ut i vannet igjen før han åpnet øynene, og gjemte seg bak en stein for å se. Folk kom løpende og hjalp ham opp, og han så seg forundret rundt, som om han lette etter noen.

Fra den dagen tenkte den lille havfruen på landet hele tiden. Hun ville gå på sanden og klatre i klippene og se sjømannen igjen. Til slutt bestemte hun seg. Hun svømte nedover, forbi det siste lyset, til hulen der havheksa bodde, der tangen vokste tett og mørk og gamle bein lå i sanden.

«Jeg vet hvorfor du har kommet», sa havheksa. «Du vil ha bein. Jeg kan gi deg én dag på land, fra soloppgang til solnedgang. Men jeg vil ha noe tilbake, noe du er glad i. Jeg tar stemmen din.»

Den lille havfruen tenkte på sjømannen og på sangen hun hadde sunget for ham i sanden.

«Nei», sa hun. «Stemmen min får du ikke. Hvis jeg går opp dit, vil jeg kunne snakke med folk. Men jeg skal gi deg noe annet. Det kommer aldri noen og besøker deg her nede, gjør det vel?»

Havheksa var stille et øyeblikk. «Nei», sa hun til slutt. «Det gjør det aldri.»

«Da er dette mitt tilbud», sa den lille havfruen. «Hver måned, når det er fullmåne, kommer jeg ned hit og synger for deg og forteller deg alt jeg har sett. Så lenge du vil.»

Ingen hadde noen gang tilbudt havheksa noe slikt. Det var en modigere handel enn hun hadde ventet, og hun tok imot den.

«Svøm inn på grunna ved soloppgang», sa hun. «Og kom hjem før sola rører vannet.»

Ved soloppgang lå den lille havfruen på grunna, og den skinnende halen hennes begynte å forandre seg. I et sus av bobler, fra tuppen og oppover, ble den til to bein, med to føtter og ti tær. Hun reiste seg, vaklet, satte seg ned med et plask, lo og reiste seg igjen. Så gikk hun opp på sanden på sine egne to føtter.

For en dag det ble. Hun gikk langs stranda og klatret opp stien til klippene, og der oppe, med blikket ut over havet, sto den unge sjømannen.

«God morgen», sa den lille havfruen.

Sjømannen snudde seg, og ansiktet hans lyste opp. «Den stemmen», sa han. «Den har jeg hørt før. Noen sang for meg i sanden morgenen etter stormen. Var det deg?»

«Det var meg», sa den lille havfruen, og de ble venner med en gang.

Han viste henne alt sammen: fiskebåtene, torget, bakeriet, hundene som logret med halen. Om ettermiddagen spilte en spillemann på stranda, og den lille havfruen danset barbeint med sjømannen og vennene hans, rundt og rundt, til hun var helt andpusten. Og endelig fant hun ut hva føtter egentlig er til.

Men altfor snart begynte sola å synke, og kanten av den rørte vannet. Den lille havfruen visste at hun måtte velge: bli her oppe på land, eller dra tilbake ned til sin egen familie.

«Kommer du tilbake?» spurte sjømannen.

«Når havet er stille», sa hun, «så kom ned til svabergene, så er jeg der.» Så løp hun ut i bølgene.

Da månen steg opp, svømte hun hjem til familien sin, og havet gjorde beina hennes om til en skinnende hale igjen. Søstrene flokket seg rundt henne for å høre om dagen hennes, og faren ga henne en lang klem. Da det ble fullmåne, svømte hun ned til hulen til havheksa, akkurat som hun hadde lovet, og sang sangen om spillemannen på stranda for henne.

Og på stille kvelder etter det kunne man, hvis man satt på svabergene i den lille viken, høre en stemme synge ut over vannet, og se en ung sjømann sitte på svabergene og synge tilbake.