De tre bukkene Bruse en personlig bok med barnet ditt som helten

For lenge siden, i det høye fjellandet i Norge, bodde tre bukker på en tørr li. Alle tre het Bruse. Den minste hadde et klokkeklart breking og pene små klover. Den mellomste hadde krøllete horn og en rolig, fornuftig gange. Den største var bred som en tønne, med store horn og klover som hammere.

Et ungt menneske passet bukkene, et barn i en smørgul tunika, brune leggings og solide støvler. Den sommeren ble lia bar og brun, og bukkene knasket de siste stråene ned til roten. Magene deres rumlet i tre ulike størrelser rumling.

En morgen klatret barnet opp på en høy grå stein og så utover dalen. Der, på andre siden av en sildrende bekk, lå en eng så grønn som nye erter, prikket med kløver og smørblomster. «Der skal vi hen,» ropte barnet ned. Bukkene løftet hodet, og den minste gjorde et sultent lite hopp.

Men mellom lia og engen rant bekken, og over bekken buet det seg en trebro. Barnet førte bukkene ned til vannet og pekte. «Der er veien over.»

I det samme lød det fra under broen en lang, rumlende brumming. «Mumle, brumle, hvem går på taket mitt?» Bukkene stivnet. Barnet satte seg på huk og kikket over bredden. Under buen satt et troll med en nese som en nepe, hår som en høystakk full av mose, øyne så runde som skåler og en vest med hver knapp i feil hull.

Den minste bukken gikk først. Trip, trap, trip, trap sa de små klovene på plankene. Trollet stakk hodet fram. «Hvem er det som tripper over broen min?»

«Bare meg,» sa den minste bukken Bruse med en helt liten stemme. «Jeg skal opp på engen og gjøre meg fet.»

«Da skal jeg ete deg!» sa trollet, selv om magen hans rumlet høyere enn trusselen.

«Å, nei, ikke gjør det,» sa den minste bukken. «Jeg er knapt en munnfull. Vent på broren min, den mellomste bukken Bruse. Han er mye større enn jeg.»

Trollet klødde seg i høystakkhåret og tenkte seg om. «Hm. Vel, pelle deg av sted da.» Den lille bukken hoppet over de siste plankene og ut på gresset. Barnet, som ventet på nærmeste bredd, pustet ut og gliste.

Neste kom den mellomste bukken. Klipp, klapp, klipp, klapp sa klovene hans, og broen knirket litt høyere. «Hvem er det som klapper over broen min?» brummet trollet.

«Bare meg, den mellomste bukken Bruse. Jeg skal opp på engen og gjøre meg fet.»

«Da skal jeg ete deg!»

«Det er bedre at du venter på broren min, den største bukken Bruse,» sa den mellomste bukken høflig. «Han er mye større enn jeg.»

Trollet snurret på nepenesen. «Vel, men han får være verdt ventetiden.» Den mellomste bukken gikk over til den grønne siden og stilte seg ved lillebroren sin.

Nå gikk barnet sammen med den største bukken bort til foten av broen. «Du trenger ikke slåss med noen,» hvisket barnet og klappet ham på den lodne nakken. «Du trenger bare å komme deg over.» Den store bukken nikket langsomt. Så trakk barnet seg tilbake ved et piletre, et godt stykke fra vannet, for å se på.

TRIP, TRAP, TRIP, TRAP! Plankene dundret som en tromme under klovene til den største bukken. Trollets hode for fram under buen. «HVEM ER DET som tramper over broen min?»

«Det er meg, den største bukken Bruse,» sa bukken med en stemme så dyp som en tønne.

«Jeg skal ete deg!» brølte trollet, men han hørtes ikke helt så sikker ut som før.

«Kom an, da,» sa den store bukken rolig. «Jeg har to sterke horn og fire harde klover, og jeg er ikke redd for en brumming.»

Den store bukken senket hornene og stampet, én gang, to ganger, tre ganger. Hele broen duret. Hatten til trollet hoppet av hodet, og vestknappene sprang. Han vaklet, flakset med armene og tumlet over kanten, ned, ned, og plask! Han landet på en tykk grønn mosebredd ved bekken, myk som en fjærseng.

Han satte seg opp med mose på nesen og blunket i stor forbauselse. Han var ikke skadet i det hele tatt.

Barnet skyndte seg bort til bredden. «Går det bra med deg?»

«Det er bare stoltheten min som har fått en bule,» mumlet trollet og børstet av vesten. Han så på den store bukken som sto høy og rolig på broen hans, og så på barnet. «All den brummingen og ingen middag,» sukket han. «Jeg tror jeg går opp i fjellet og leter etter sopp. Stille sopp.» Han tok hatten, satte den på skakke og travet av gårde oppover bakken.

Barnet viftet den store bukken videre. Over broen gikk han, trip, trap, trip, trap, og barnet fulgte etter, og de tre Brusene sto endelig sammen på den grønne siden av bekken.

«Denne veien,» lo barnet og ledet dem opp på beitet, der gresset var søtt og høyt og markblomstene nikket i vinden. Den minste bukken sparket i været. Den mellomste snuste på kløveren. Den største sukket av ren lykke.

Snart beitet alle tre i solskinnet, tygget og mumset og ble fetere for hver dag. Barnet satt en stund blant dem, reiste seg så og vinket farvel, og bukkene så opp og breket, hver med sin egen stemme, liten, mellom og stor.

Langt unna på en høyde satt trollet på en stein med et fat sopp og vinket med en mosegrønn hånd. Han flyttet aldri tilbake under broen, og bukkene gikk over den når det passet dem.

Snipp, snapp, snute, så er eventyret ute.