De tolv dansende prinsessene en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang en konge som hadde tolv døtre, den ene vakrere enn den andre. De sov sammen i ei lang stue der de tolv sengene deres stod på rad ved siden av hverandre, og hver kveld, når de hadde lagt seg, låste kongen døra helt selv.

Men hver morgen, når han låste opp igjen, stod det tolv par dansesko på rad på gulvet, og hvert eneste par var danset rett igjennom og fullt av hull.

«Hvordan kan dette ha seg?» ropte kongen og holdt opp en sko med hull i tuppen. «Døra var jo låst hele natta!»

Prinsessene bare så på hverandre, og den yngste, som satt på den siste sengen i rekka, holdt hånda for munnen så ingen skulle se at hun smilte. For hun kjente hemmeligheten, akkurat som alle søstrene sine, og de hadde lovet aldri å fortelle den.

Til slutt sendte kongen bud etter en snill gammel soldat som hadde kommet hjem fra krigen uten annet enn en lang grå kappe. Den hadde han fått av ei gammel kone i skogkanten. «Den som har den på seg, kan ingen se,» hadde hun sagt. «Og når prinsessene byr deg noe å drikke, så drikk ikke en dråpe.»

«Hold vakt ved døra til døtrene mine i natt,» sa kongen og pekte bortover gangen, «og si meg i morgen tidlig hvor de går.»

Den yngste prinsessen tittet fram bak dørkarmen, så på den gamle soldaten og lurte på hva han kom til å få se.

Den kvelden kom den eldste prinsessen med en kopp varm melk med honning til ham. «Så sover De godt,» sa hun søtt. Soldaten takket, og så snart hun hadde snudd ryggen til, helte han melken ut i en blomsterpotte, lente seg bakover i stolen og begynte å snorke. Den eneste som så det, var den yngste, som satt oppreist i sengen sin med store øyne.

«Han sover,» sa den eldste. «Fort!»

De tolv prinsessene hoppet opp, åpnet skapene sine og tok på seg de fineste ballkjolene og de mykeste danseskoene. Så gikk den eldste bort til sengen sin og banket tre ganger på sengestolpen. Det knaket og buldret, og hele sengen sank ned i gulvet. Der den hadde stått, åpnet det seg en lem, og en steintrapp førte ned i mørket.

En etter en gikk prinsessene ned med hvert sitt lys i hånda. Den yngste gikk sist. Den gamle soldaten svøpte den grå kappen om seg, og straks kunne ingen se ham. Stille listet han seg ned trappen etter henne.

Halvveis nede tråkket han på kanten av kjolen hennes.

«Au!» ropte den yngste og snudde seg. «Det var noen som tråkket på kjolen min!»

«Ikke vær dum,» lo søstrene lenger nede. «Du har bare hektet deg fast i en spiker.»

Nederst kom de inn i en allé der hvert eneste blad på hvert eneste tre var av sølv og skinte i lysskjæret. Soldaten brakk av en liten kvist for å ta den med seg, og den knakk med et høyt knekk.

Den yngste stanset. «Hørte dere det? Det er noe som ikke stemmer i natt.»

«Det er bare prinsene våre som jubler fordi vi kommer,» sa den eldste.

Etterpå kom de til en skog der alle bladene var av gull, og så til en skog der alle bladene var diamanter som glitret som rimfrost. I hver skog brakk soldaten av en kvist, hver gang hørtes et knekk, og hver gang snurret den yngste rundt med lyset holdt høyt. Men hun så ingenting.

Til sist kom de til en mørk innsjø. Der lå tolv små båter med lykter og ventet, og i hver båt satt en prins ved årene. Hver prinsesse gikk ned i en båt, og soldaten satte seg helt stille i båten til den yngste.

«Jeg skjønner det ikke,» pustet prinsen hennes mens han rodde. «Båten er så tung i natt. Jeg må ta i av alle krefter.»

«Det er nok varmen,» sa den yngste, men hun så lenge på den tomme plassen i midten.

På den andre bredden lå et glitrende slott, og derfra lød trommer og trompeter. Prinsene var forhekset: hver natt måtte de danse i slottet under jorden, og de kunne ikke komme opp i dagslyset før noen tok med seg hemmeligheten deres dit opp.

Så danset de. Den yngste snurret rundt til kjolen stod ut rundt henne, og prinsen hennes bukket dypt for henne før hver dans. De danset til klokka tre om morgenen, da alle tolv par sko var danset fulle av hull og de måtte slutte.

Prinsene rodde dem tilbake over innsjøen. Denne gangen satt soldaten i den første båten, skyndte seg opp trappen før alle andre, og da de trøtte prinsessene klatret inn i stua si, satt han allerede og snorket i stolen sin igjen. Den yngste holdt opp skoen sin, kikket gjennom hullet og smilte et søvnig smil.

Om morgenen kalte kongen dem alle fram for tronen sin. «Nå?» spurte han soldaten. «Hvor danser døtrene mine om natta?»

Den gamle soldaten la fram en pute, og på den lå en kvist av sølv, en av gull og en av diamant.

Men før han rakk å si et ord, trådte den yngste prinsessen fram.

«Jeg skal fortelle det, far,» sa hun. «Under sengen til den eldste er det en trapp, og der nede er det skoger av sølv og gull og diamanter, en innsjø og tolv prinser som må danse hver natt fordi de er forhekset. Og jeg tror noen fulgte etter oss.»

Soldaten lo og bukket. «Det var meg, Deres Majestet. Og hun la merke til hvert eneste skritt jeg tok.»

Så snart hemmeligheten var fortalt i dagslyset, var trolldommen brutt. Opp trappen kom de tolv prinsene med alle spillemennene sine, myste mot sola og var endelig fri.

Samme kveld slo kongen opp dørene til ballsalen på slottet. Alle fikk splitter nye dansesko, den gamle soldaten fikk den beste plassen i salen, og kongen lo og danset til kronen satt på snei. Og fra den dagen danset prinsessene på slottet når de ville, med alle dører på vidt gap, og ingen trengte noen gang mer å gå og bære på en hemmelighet.