Svømming begynner med en boble en personlig bok med barnet ditt som helten

Arthur elsket svømmehallen allerede før det ble vått. Der var den varme lufta med ekko, det turkise vannet og det muntre plumpet fra en flytende leke. Før den første timen valgte Arthur turkise svømmebriller fra den lave kurven til læreren. Arthur kunne gå langs den grunne enden sammen med svømmelæreren og lage et fantastisk plask. Men hver gang vannet kom nær nesen, skjøt haka opp. Under vann var et sted Arthur ikke ville.

På den andre siden av opplæringsbassenget øvde gruppen til June til det lille svømmestevnet. De het Delfinene. June vinket. Arthur vinket tilbake med den ene hånden og holdt godt fast i rekkverket med den andre. Å være en Delfin betydde å være klar for gruppens svømmeferdigheter, blant annet å ha ansiktet i vannet. Arthur ville være med June. Arthur ville også ha en helt tørr nese. Begge ønskene føltes enorme.

Lærer Alex kom bort i vannet, som gikk til livet. «Du trenger ikke å gjøre alt i dag. Hva føles mulig?» Arthur tenkte over spørsmålet. Ikke hele ansiktet. Ikke engang halve. «Leppene mine, kanskje.» Alex nikket. «Det er en begynnelse.» En badevakt fulgte med fra bassengkanten, og forelderen til Arthur ventet på benkene. Ingen kom til å mase Arthur under vann.

Alex viste hvordan man puster forsiktig ut over vannflaten. Arthur prøvde og laget en liten grop i vannet. Så kom leppene rett under. Brrrr! En rekke bobler skyndte seg av sted. Arthur lo og svelget litt vann, og ble så stående for å hvile. «Ta et vanlig pust med munnen over vannet», sa Alex. «Så slipper du lufta forsiktig ut i vannet.» Ikke noe kjempepust. Ingen konkurranse om å være lengst under.

En annen dag med svømmetime trakk Arthur de klare brillene ned over øynene. Først leppene, så nesen, så brillene ned i vannet. Arthur pustet ut, reiste seg og fant Alex fortsatt ved siden av. Verden hadde ikke forsvunnet. Den var bare blitt blå og vinglete et øyeblikk. June spurte hvordan det så ut. «Som å se gjennom en gelé som beveger seg», svarte Arthur. June fniste.

Det fantes andre måter å lære hva vannet kunne gjøre. Alex la en svømmepølse av skumgummi under den øvre delen av ryggen til Arthur og støttet skuldrene mens Arthur lente seg bakover. Ørene i vannet, magen opp, armer og bein langt ut. En sjøstjerne! Arthur stirret opp på de myke lysflekkene i taket. Pannen glattet seg sakte ut. Alex forklarte at svømmepølsen var et læremiddel; den kunne aldri erstatte en voksen som fulgte med.

Så holdt Arthur et svømmebrett fram foran seg. Alex gikk ved siden av mens Arthur gjorde små flaksespark fra hoftene, med løse ankler og føttene nær overflaten. Store plask hadde sett imponerende ut, men mindre spark fikk Arthur til å gli jevnere framover. En flytende gul ring drev forbi. Arthur nådde den nesten, før det var tid for å huske å se ned mot vannet i stedet for å strekke nakken.

En ettermiddag sluttet Arthur å blåse ut mens nesen var under vann. Det prikket av vann inni den. Arthur reiste seg med en gang og blunket hardt. «Jeg hater denne delen.» Alex holdt seg nær mens Arthur fikk igjen pusten. Ingenting med svien føltes som å være en Delfin. Arthur skjøv brettet bort og ba om å få gå opp. Med hjelp fra Alex gikk de opp trappa, og Arthur satte seg innpakket i et håndkle.

Alex satte seg like ved uten å ta med brettet. «Det var ubehagelig. Vi kan avslutte for i dag.» Arthur så June hente en leke sammen med læreren. June hadde en gang vært redd for å flyte på ryggen. Det husket Arthur. «Kan jeg prøve boblene igjen? Bare boblene.» Det var Arthurs idé. Bredden av et basseng var for mye å tenke på. Ett lite utpust var noe Arthur kunne velge.

Tilbake ved Alex ved den grunne trappa satte Arthur seg på huk, la leppene og nesen ned og pustet forsiktig ut. Så reiste Arthur seg. Bobler, pust, hvile. I de neste timene satte Arthur bitene sammen til en kort hundesvømming framover: små armtak, jevne spark, utpust med ansiktet i vannet og munnen løftet opp for å puste inn. Først støttet Alex Arthur. Senere, etter å ha sjekket at Arthur var klar, holdt Alex seg ved siden av uten å røre. Mellom rundene likte Arthur å gå tilbake til Alex med en flytende gul ring på en åpen håndflate.

Svømmestevnet var en vennlig feiring, med korte runder og ingen tidtaking. Delfinmerket var klubbens egen utmerkelse for ferdighetene de hadde øvd på. Før det var Arthurs tur, sjekket Alex de klare brillene, forklarte den korte bredden på fem meter og minnet Arthur på at det alltid var lov å stoppe eller be om støtte. Vannet var så grunt at Arthur kunne stå. Alex skulle gå ved siden av, innen rekkevidde.

Arthur gled uti fra trappa og ventet ved kanten. June vinket forsiktig. Den andre kanten så langt unna ut. Arthur prøvde ikke å bli fryktløs. I stedet tenkte Arthur på noe mindre: de neste boblene. Et forsiktig fraspark, et armtak og et spark. Pust ut. Munnen over vannet, pust inn. Alex beveget seg ved siden av, med hendene klare, men uten å holde. Den andre kanten kom nærmere, ett helt vanlig pust om gangen.

Fingrene til Arthur rørte den kremhvite kanten. Hele bredden! Ingen svømmepølse, ikke noe brett, ingen som bar. Arthur reiste seg med et overrasket, henrykt glis. June jublet fra venteplassen. Etterpå, på den tørre bassengkanten, rakte Alex fram delfinmerket. «Jeg så at du ba om hjelp, valgte ditt neste steg og fortsatte å lære. Det krevde mot. Farten var ikke det viktige.»

Forelderen til Arthur åpnet et håndkle, og Arthur gikk inn i det, fortsatt smilende. Merket hadde en liten blå delfin brodert i midten. I neste time skulle Arthur bli med i Junes Delfiner. Det ville komme nye ting å lære, med Alex der for å hjelpe. På vei mot døra til garderoben sammen så Arthur seg tilbake. «Kan vi komme igjen? Med deg her, og læreren.» Arthur elsket fortsatt svømmehallen. Nå var det enda litt mer av den å elske.