Snøfnugg-ballerinaen en personlig bok med barnet ditt som helten

Ella elsket å danse mer enn noe annet i hele verden. Hun danset på kjøkkenet mens vannkokeren kokte, hun danset bortover stien til skolen, og to ganger i uka danset hun i det lille studioet på hjørnet, der et langt speil gikk langs den ene veggen med en stang av tre under.

En solfylt lørdag klappet Madame Rosa i hendene for å få ro. «Jeg har nyheter», sa hun og pekte på en ny plakat på veggen: et sølvglinsende snøfnugg på en dypblå himmel. «Årets vinterforestilling skal hete *Snøhagen*. Og Snøfnugg-soloen skal danses av …» Hun smilte til Ella. «Deg.»

Ella gispet. Snøfnugget! Hun skulle danse alene, midt på scenen, i en hvit drakt med sølvglitter.

«Midt i soloen kommer det én stor piruett», sa Madame Rosa. «En hel runde på én fot, akkurat på musikken.»

Ella nikket glad. En piruett. Hvor vanskelig kunne det være?

Hun satte hælene sammen i første posisjon, bøyde knærne i en myk plié og reiste seg opp på tåballene. Hun snurret. Rommet virvlet. Speilet virvlet. Foten vaklet, armene fløy ut, og – *bump* – hun satte seg hardt ned på tregulvet.

Hun prøvde igjen. Plié, opp, snurr … vakle … *bump.*

Ved tiende bump var kinnene til Ella varme og rosa. «Jeg får det ikke til», hvisket hun. «Alle andre får det til, og ikke jeg.»

Madame Rosa kom og satte seg på kne ved siden av henne. «Vet du en hemmelighet?» sa hun. «Hver eneste danser du noen gang har sett på en scene, lærte ved å falle og reise seg igjen. Hver eneste en. Å falle er ikke det motsatte av å danse. Det er en del av å lære å danse.»

Hun tok en liten gullstjerne opp av lomma og trykket den fast på speilet i høyde med øynene til Ella. «Her er et dansertriks. Det heter *spotting*. Når du snurrer, holder du blikket på stjernen så lenge du kan. La kroppen gå rundt først og hodet snu seg sist, kjapt som et blunk, og finn stjernen igjen. Da slutter rommet å snurre, og du blir stående på beina.»

Ella prøvde. Hun så på stjernen. Hun snurret. Hodet svingte rundt – og der var stjernen igjen. Hun vaklet fortsatt, men denne gangen falt hun ikke.

«Du trenger ikke å være perfekt i dag», sa Madame Rosa. «Du trenger bare å være litt bedre enn i går.»

Den kvelden klippet Ella ut en stjerne av gult papir og teipet den fast på stueveggen. Ved siden av hengte hun opp en kalender. Hver kveld etter middag skjøv hun salongbordet til side, stilte seg på teppet og øvde: plié, opp, spot, snurr. Noen kvelder falt hun. Noen kvelder gjorde hun det ikke. Og hver kveld, før hun la seg, tegnet hun et lite kryss i kalenderen. Ett kryss. To kryss. En hel rad med kryss.

I studioet la Ella merke til at venninnen hennes, Noor, stadig snublet når hun landet det store spranget sitt. Ansiktet til Noor så nøyaktig ut slik Ellas ansikt hadde sett ut den dagen med de ti bumpene.

«Skal vi øve sammen?» sa Ella. «Jeg teller for deg, og du teller for meg.»

Så de byttet på. «Fem, seks, sju, åtte!» klappet Ella, og Noor hoppet. «Fem, seks, sju, åtte!» klappet Noor, og Ella snurret. Da Noor endelig landet spranget sitt, hylte de begge så høyt at Madame Rosa lo høyt.

Og så, før noen egentlig var klare, var det kvelden for forestillingen.

Bak det tunge, røde teppet luktet lufta av varme lamper og hårspray. Ella sto i den hvite snøfnuggdrakten sin og kjente hundre sommerfugler flagre i magen. Hendene skalv. Hva om hun falt foran alle sammen?

Hun husket hva Madame Rosa hadde lært dem for slike øyeblikk. Hun lukket øynene og pustet sakte inn mens hun telte til fire. Hun holdt pusten et øyeblikk. Så pustet hun sakte ut og telte til fire igjen. Inn, to, tre, fire. Ut, to, tre, fire. Litt etter litt roet sommerfuglene seg.

Musikken begynte. Ella svevde inn på scenen, lett som et snøfnugg, og danset den første delen akkurat slik hun hadde øvd. Så kom øyeblikket. Plié. Opp. Snurr –

Foten vaklet.

Men Ella stoppet ikke. Helt bakerst i den mørke salen var det et bitte lite lys som glødet over døra. Hun fant det, festet blikket på det, lot hodet snu seg sist og fant det igjen. Og der, midt på den glitrende scenen, snurret hun én perfekt piruett, like glatt som snø som sklir ned fra et tak. Resten av soloen danset hun med et smil hun ikke kunne ha skjult om hun så hadde prøvd.

Da den siste tonen stilnet, brøt salen ut i applaus. På første rad sto familien hennes og vinket med en stor blomsterbukett. Madame Rosa skyndte seg inn på scenen og klemte henne.

«Det som fikk deg til å skinne i kveld, var ikke bare piruetten», sa hun. «Det var at du øvde hver eneste kveld og aldri ga opp, selv etter alle de bumpene.»

Etter forestillingen kom en liten jente fra publikum sjenert bort til Ella og holdt programmet sitt godt fast. «Jeg vil bli et snøfnugg en dag», sa hun.

Ella satte seg på huk til de var ansikt til ansikt. «Da må du ikke være redd for å falle», hvisket hun. «Alle dansere faller. Du kan klare det, du også.»