Skomakeren og nissene en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang, i en liten tysk by, en skomaker som bodde sammen med kona si og barnet deres, Lena. Skomakeren var ærlig og arbeidsom, men tidene var harde. Vinteren hadde kommet tidlig, snøen lå dyp i de krokete gatene, og hyllene i det lille verkstedet var tomme. Til slutt var det bare lær nok igjen til ett eneste par sko.

«Nåja», sa skomakeren og holdt opp det siste lærstykket, «vi får gjøre det beste ut av det.»

Den kvelden, i skinnet fra ett eneste lys, skar han til læret til skoene. Lena hjalp ham. Hun la delene pent på arbeidsbenken, sålene i den ene enden og overlæret i den andre, så alt var klart til å sys sammen om morgenen. Så ba familien aftenbønnen sin og gikk og la seg, og de håpet på bedre tider.

Da morgenen kom, var Lena den første som sto opp. Hun løp ned i verkstedet i nattkjolen, og der stoppet hun brått og bare stirret. På arbeidsbenken, der lærstykkene hadde ligget, sto det et par sko. De var helt ferdige, hvert eneste lille sting satt snorrett, og de skinte i det grå vinterlyset.

«Pappa! Mamma! Kom og se!»

Skomakeren tok opp skoene og snudde og vendte på dem. «Bedre kunne jeg ikke ha laget dem selv», sa han. «Ikke ett eneste sting sitter skjevt.»

Snart kom en kunde inn i butikken, en herre i en fin frakk. Han prøvde skoene, og de passet ham så godt at han betalte mye mer enn den vanlige prisen og la igjen en neve gullmynter på disken. For pengene kjøpte skomakeren lær til to par sko. Han skar dem til samme kveld, Lena la fram delene, og så gikk de alle sammen og la seg.

Om morgenen sto det to par sko ferdige på benken. De ble solgt så godt at skomakeren kunne kjøpe lær til fire par. Og neste morgen sto det fire par sko der, like fine som noen i hele landet. Slik fortsatte det, natt etter natt. Alt læret skomakeren skar til om kvelden, var ferdig om morgenen, og snart var hyllene fulle av vakre sko, kundene kom fra hele byen, og familien hadde varme i ovnen og godt brød på bordet igjen.

En kveld, ikke lenge før jul, satt Lena ved peisen og sa: «Hvem tror dere det er som hjelper oss?»

«Det har jeg lurt på hver eneste kveld», sa moren hennes.

«Da blir vi oppe og ser etter», sa skomakeren.

Så på julaften, da læret var skåret til og lagt fram, gikk de ikke og la seg. De tente et lys, satte det på benken og gjemte seg bak forhenget i hjørnet av verkstedet. De ventet og ventet, og Lenas øyelokk ble tunge.

Akkurat idet kirkeklokka slo tolv, knirket det i døra, og to bittesmå nisser kom pilende inn. De var ikke større enn Lenas hånd, og de hadde ikke annet på seg enn noen tynne, fillete tøystumper. De klatret opp på arbeidsbenken, tok lærstykkene og begynte å sy og hamre og stikke så fort at Lena knapt klarte å følge fingrene deres. Bank, bank, bank sa de små hamrene, og på et blunk var skoene ferdige og sto på rad. Så hoppet de to små nissene ned og pilte ut i natten.

Lena tittet fram bak forhenget. «Så dere det?» hvisket hun. «De hadde ikke sko i det hele tatt. De var barbeint, og de skalv av kulde.»

«De har gjort oss rike», sa moren lavt, «og selv har de ingenting å holde varmen med. Sånn kan vi ikke ha det. Det er jul. La oss gi dem en gave.»

Så satte hele familien i gang. Lenas mor sydde to små skjorter og to par små bukser. Hun strikket to par ullsokker, og Lena hjalp til med å sy to små vester, røde som kristtornbær. Skomakeren selv laget to par av de minste skoene han noen gang hadde laget, så små at de fikk plass i håndflaten hans.

Neste kveld la de, i stedet for lær, de små klærne pent fram på arbeidsbenken, med en grankvist ved siden av for julens skyld. Så gjemte de seg bak forhenget igjen.

Ved midnatt kom de to små nissene pilende inn, klare til å arbeide. Men det var ikke noe lær der. I stedet fant de de små skjortene og buksene, sokkene, vestene og skoene. Først så de helt forbløffet ut. Så lyste ansiktene deres opp av glede. De kledde på seg så fort de kunne, glattet de nye klærne og beundret de nye skoene sine, og så begynte de å synge:

«Se, så fine gutter vi er! Hvorfor skal vi sy sko her?»

De danset og hoppet og spratt over stolene og benken, og til slutt danset de rett ut døra og ut i den snødekte natten.

De små nissene kom aldri tilbake. Men fra den natten gikk alt godt for skomakeren og familien hans. Skoene hans var de fineste i byen, og han manglet aldri arbeid igjen. Første juledag satte de seg sammen ved et bord fullt av gode ting, mens lysene glødet og snøen dalte stille utenfor. Og hver jul etter det la Lena en liten grankvist på arbeidsbenken, sånn for sikkerhets skyld.