Skjønnheten og udyret en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang en kjøpmann som hadde tre døtre. En gang hadde han vært rik, men skipene hans gikk tapt på havet, og familien måtte flytte til en liten gård på landet. De to eldste søstrene klaget hele dagen. Den yngste var så snill og så vakker at alle kalte henne Skjønnheten. Hun feide gulvene, lagde mat til faren sin og sang mens hun arbeidet.

En vinter måtte kjøpmannen ut på en lang reise til byen. «Hva skal jeg ta med hjem til dere?» spurte han døtrene. De to eldste ville ha silkekjoler og perler. Skjønnheten sa bare: «Ta med en rose til meg, pappa. Her i snøen vokser det ingen.»

På vei hjem kom kjøpmannen bort fra veien i en snøstorm. I timevis vandret han omkring, frossen og redd, til han kom til et stort palass der det lyste i hvert eneste vindu. Han banket på, men ingen svarte. Døra gikk opp av seg selv, så han gikk inn. I hallen brant det en sprakende ild, og et bord var dekket med varm suppe og brød. Ingen serverte, og likevel kom fatene til ham, som om usynlige hender bar dem. Kjøpmannen spiste, sov i en myk seng, og om morgenen hadde han fremdeles ikke sett en levende sjel.

Da han dro, gikk han forbi en løvsal der roser blomstret midt på vinteren. «Skjønnheten ba om en rose,» tenkte han, og han plukket en.

Straks lød det et forferdelig brøl. Foran ham sto et Udyr, digert og lodent, med krumme horn og en stemme som torden.

«Jeg ga deg en ild, en seng og kveldsmat,» knurret Udyret, «og du tar rosene mine? For det må noen komme og bli her i ditt sted.»

Kjøpmannen forklarte at rosen var til hans yngste datter.

«Gå hjem, da,» sa Udyret, «og fortell dem det. Hvis en av døtrene dine kommer av fri vilje, er du fri.»

Hjemme ga kjøpmannen Skjønnheten rosen og fortalte henne alt. Skjønnheten nølte ikke et øyeblikk. «Det var min rose, pappa,» sa hun. «Jeg drar.»

Så red kjøpmannen og Skjønnheten sammen til palasset. De store portene åpnet seg av seg selv for å slippe dem inn, og den kvelden var det dekket på til to. Med tungt hjerte klemte kjøpmannen datteren sin farvel, og Skjønnheten ble alene igjen.

Klokken ni hørte hun tunge skritt, og Udyret kom inn i hallen. Han var akkurat så skremmende som faren hadde sagt, og knærne til Skjønnheten skalv. Men han snakket lavt og kom ikke for nær.

«Får jeg sitte hos deg mens du spiser?» spurte han.

«Det er du som er herre her,» sa Skjønnheten.

«Nei,» sa Udyret. «Det er du som er frue her. Hvis du vil at jeg skal gå, så går jeg.»

Neste morgen fant Skjønnheten en dør med sitt eget navn skrevet over i gullbokstaver. Innenfor var det et rom fullt av bøker, et lite cembalo og noter. På en pult lå en bok med skinnende gylne sider, og i den leste hun: «Velkommen, Skjønnhet, vær ikke redd. Her er du dronning og frue.» Ved siden av hang et magisk speil, og da Skjønnheten hvisket at hun gjerne ville se faren sin, kom han til syne i glasset, der han satt trist hjemme.

Hver dag tok palasset vare på henne som ved trolldom. Lysene tente seg selv, musikk spilte fra ingensteds, og usynlige hender dekket bordet. Hver kveld klokken ni kom Udyret og satt hos henne mens hun spiste, og de pratet. Han var ikke flink med ord, men han var snill, og han lyttet. Skjønnheten leste eventyr for ham ved peisen og spilte melodier for ham på cembaloet, og litt etter litt glemte hun å være redd for ansiktet hans.

Hver kveld, før han gikk, stilte Udyret det samme spørsmålet: «Skjønnhet, vil du bli her hos meg for alltid?»

Og hver kveld svarte Skjønnheten mildt: «Du er min kjære venn, Udyr. Men jeg savner pappa.»

En kveld så hun i det magiske speilet og så faren sin syk i sengen, så lei seg uten henne at han ikke ble frisk.

«Å, Udyr,» ropte hun, «la meg reise til ham, bare én uke!»

Udyret var stille lenge. Så tok han en gullring av labben og la den på bordet.

«Reis,» sa han. «Når du vil tilbake, snur du denne ringen rundt på bordet før du sovner. Men ikke glem meg, Skjønnhet, ellers dør jeg av ensomhet.»

Neste morgen våknet Skjønnheten hjemme. Faren ble så glad at han snart var frisk igjen. De misunnelige søstrene hennes ba henne bli litt lenger, og så litt lenger igjen, og uka gikk, og én dag til, og enda en.

Den tiende natten drømte Skjønnheten at Udyret lå i slottshagen ved kanalen, for svak til å løfte hodet. Hun våknet med et skrik. Hun snurret ringen rundt på bordet, lukket øynene, og om morgenen var hun tilbake i palasset.

Hele dagen ventet hun på at klokka skulle bli ni. Klokka slo ni, men Udyret kom ikke. Da husket Skjønnheten drømmen sin og løp ut i den månelyse hagen. Der lå han i gresset ved kanalen, stille som en stein.

Skjønnheten knelte, fylte en liten kopp med kjølig vann fra kanalen og stenket det i ansiktet hans. Langsomt åpnet Udyret øynene.

«Du glemte løftet ditt,» hvisket han, «og uten deg kunne jeg ikke leve.»

«Nei, Udyr, du må leve!» ropte Skjønnheten. «Lev! Du er min kjæreste venn, og jeg forlater deg aldri mer.»

I samme øyeblikk strålte hele palasset av lys. Fyrverkeri smalt over takene, og musikk fylte lufta. Skjønnheten så ned, og Udyret var borte. I hans sted sto en ung prins med akkurat de samme snille øynene.

«En ond fe forvandlet meg til et Udyr,» sa han, «og bare en som kunne se hjertet mitt bak det skremmende ansiktet, kunne bryte fortryllelsen. Takk, Skjønnhet.»

Da viste en god fe seg, som hadde våket over Skjønnheten hele tiden, og med henne kom faren og søstrene til Skjønnheten. Søstrene skammet seg så over misunnelsen sin at de lovet å være snille fra nå av, og de holdt ord. Faren til Skjønnheten flyttet inn i palasset, biblioteket ble fullt av lesere, og hagen blomstret hver vinter, med roser til alle som ba om dem.