Skilpadda og haren en personlig bok med barnet ditt som helten

En lys morgen på en grønn eng strakte en hare de lange bena og så seg rundt etter noen å imponere. Gresset var tett av kløver, biene summet, og et barn satt blant blomstene og så på en liten skilpadde som beveget seg langs stien.

«Se på ham», sa haren og lo. «Han har holdt på med den gresstuen siden frokost. Jeg kunne løpt til åsene og tilbake før han nådde den gamle gjerdestolpen.»

Barnet rynket litt pannen. «Det var ikke særlig snilt», sa det.

Skilpadda løftet bare hodet og blunket sakte. «Jeg er kanskje langsom», sa han med den stille stemmen sin, «men jeg kommer alltid dit jeg skal. Jeg vil gjerne løpe om kapp med deg.»

Haren lo så mye at han måtte holde seg om sidene. «Et løp! Meg mot deg? Greit. Jeg skal vise hele engen hvor fort en hare kan løpe.»

Barnet reiste seg. «Hvis dere skal løpe, så gjør det ordentlig», sa det. Det fant noen enkle flagg, hvert av dem bare en lys firkant av stoff på en pinne. Ett ble stukket ned i bakken ved startlinjen. Så gikk barnet hele den svingete stien, forbi bekken og de lave steinene, og knyttet et bånd mellom to staker i den andre enden som mål.

Når alt var klart, hoppet haren på tærne, og skilpadda satte føttene forsiktig. Barnet løftet et flagg høyt over hodet. «Klar», ropte det. «Ferdig. Gå!»

Haren skjøt av gårde som en utløst fjær. Støvet virvlet opp bak ham, og på et øyeblikk var han en brun flekk langt nede på stien. Skilpadda løftet en fot, satte den ned, løftet den neste og tok sine første bestemte skritt.

Barnet gikk ved siden av ham. «Du gjør det bra», sa det. «Bare fortsett.»

«Det har jeg tenkt», sa skilpadda, og han fortsatte.

Langt framme stoppet haren brått. Han så tilbake og kunne ikke engang se skilpadda. «Du store, han er så langt bak», kniste han. «Her er et deilig skyggefullt tre. Jeg hviler et øyeblikk og vinner likevel med god tid til overs.» Han krøllet seg sammen i det kjølige gresset, lukket øynene, og snart sank ørene, og han sov tungt.

Skilpadda stoppet ikke. Han gikk gjennom ville blomster og mellom de lave, mosegrodde steinene. Sola steg høyere, og stien føltes lang, men han holdt blikket på båndet langt framme og hastet ikke og somlet ikke. Av og til stanset han for å puste, og barnet sa et muntert ord, og så gikk han videre.

Til slutt løp barnet i forveien til målet og ventet mellom de to stakene og holdt båndet stødig. Langs stien kom en liten, bestemt skikkelse nærmere og nærmere, fortsatt gående jevnt, ett skritt etter det andre.

Akkurat da våknet haren. Han satte seg opp med et rykk og så at skyggene var blitt lange. Han så ned stien og gispet. Langt unna var skilpadda nesten ved båndet.

Haren løp raskere enn han noen gang hadde løpt. Bena fløy over gresset, og støvet steg som en sky bak ham. Men det var for sent. Skilpadda strakte ut nesen, tok i båndet, og det daltet ned i gresset.

«Jeg klarte det», sa skilpadda stille, og barnet jublet og klappet.

Haren kom fram, andpusten, og stoppet. En stund sa han ingenting. Så lot han de lange ørene synke. «Jeg var stolt og dum», sa han. «Jeg lo av deg, og jeg stoppet da jeg skulle ha fortsatt. Du løp et bedre løp enn meg. Jeg er lei meg.»

«Takk», sa skilpadda vennlig. «Jeg tar imot det.»

Barnet smilte. «Gratulerer», sa det til skilpadda, og så til haren: «og godt løpt av deg også.»

Så satte de tre seg i kløveren, delte noen søte bær og så solen gå ned over engen. Og fra den dagen skrøt haren aldri mer av farten sin. Han husket at jevne skritt, tålmodighet og et vennlig hjerte kan bære deg svært langt.