Sankt Georg og dragen en personlig bok med barnet ditt som helten

For lenge siden fantes det en ridder som het Georg, som reiste fra land til land og hjalp dem som trengte hjelp. En dag red han inn i et fremmed land. Hele dagen red han gjennom åkrer som ingen arbeidet på, og gjennom landsbyer der hver eneste skodde var lukket. Ingen var ute på veien. Ingen sang. Selv fuglene virket stille.

Til slutt kom han til en by med murer rundt, ved bredden av en stor, grå innsjø. Der fant han en gammel gjeter som satt ved veien, og han spurte ham hva som var galt.

«Det er dragen», sa den gamle mannen og skalv. «Den bor i sjøen. For et år siden kom den opp av vannet, og siden da har det vært forferdelig. Hver dag brøler den ved byportene, og hver dag må vi sende noen ut til den. Vi trekker lodd på torget for å velge hvem som skal gå. Og i dag …» Stemmen hans sank til en hvisking. «I dag falt loddet på prinsessen.»

Georg red inn i byen. Hele torget var stille. Midt på sto kongen med armen rundt datteren sin, og i prinsessens hånd lå den merkede steinen som var trukket fra posen.

«Åpne porten», sa Georg, «og la meg prøve noe annet.»

Kongen ristet trist på hodet. «Vi har allerede prøvd alt», sa han. «Riddere har dratt ut med sverd og spyd, og dragen har jaget hver eneste en av dem på flukt. Hva skulle én ridder til kunne gjøre?»

«Jeg skal ikke dra ut for å slåss med den», sa Georg. «Jeg skal dra ut for å snakke med den.»

Alle stirret på ham. Ingen hadde noen gang tenkt på å snakke med en drage.

De slapp Georg ut gjennom den lille sideporten, og han red ned til kanten av sjøen. Vannet var mørkt og stille. Så begynte det å boble. Opp av sjøen steg dragen, diger og grønn og skjellete, med vinger som fillete seil og røyk som krøllet seg ut av neseborene. Den brølte så høyt at hesten til Georg steilet.

Georg klappet hesten og ventet til brølingen stilnet. Så sa han: «God morgen.»

Dragen blunket. Den åpnet gapet for å brøle igjen, og lukket det så. Ingen hadde sagt et ord til den på hundre år, og det tok lang tid før den husket hvordan man svarer.

«God … morgen», sa den til slutt, med en stemme som grus.

«Hvorfor brøler du mot byen hver dag?» spurte Georg. «Hvorfor vil du at de skal sende folk ut til deg?»

Dragen så overrasket ut. «Folk?» sa den. «Jeg vil ikke ha folk. Jeg har aldri spist noen i hele mitt liv. Hver gang de sender noen ut, løper de av sted så snart de ser meg, og det kan jeg godt forstå.» Den lot det store hodet henge. «Jeg er bare sulten. Før var det masse fisk i denne sjøen, men fisken er borte, og jeg er så sulten, og jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre enn å brøle. Det var aldri noen som tenkte på å spørre meg.»

Georg tenkte over dette. «Da kan vi gjøre en avtale», sa han. «Hvis byen lover å dele maten sin med deg, brød og fisk, hver eneste uke, vil du da slutte å brøle og la dem være i fred?»

Øynene til dragen ble runde. «Hver uke?»

«Hver uke», sa Georg. «Jeg skal spørre dem selv.»

«Da sier jeg ja», sa dragen. «Det vil jeg veldig gjerne.»

Men en drage som har vært sulten og sint i et helt år, lærer ikke å stole på noen på én eneste morgen. Idet Georg snudde hesten mot byen, steilet dragen plutselig bak ham, brølte og slo med de store vingene og pustet ut røyk, for å se om ridderen ville løpe som alle de andre.

Georg løp ikke. Han snudde seg, senket lansen og holdt stand, stødig som et fjell, med skjoldet på armen og blikket i dragens øyne.

«Jeg ga deg et løfte», sa han rolig. «Jeg holder løftene mine. Vil du holde ditt?»

Dragen så på lansen, og på ridderen som ikke hadde løpt sin vei. Så, sakte, sakte, foldet den sammen vingene og la seg ned på bredden, som en stor hund.

«Det vil jeg», sa den.

Georg red tilbake til byen og fortalte kongen og folket alt sammen. Først kunne de ikke tro det. Men prinsessen trodde ham, og hun gikk sammen med ham til porten.

«Åpne den», sa hun.

Så ble den store bommen trukket tilbake, og byporten svingte opp for første gang på et år.

Den ettermiddagen rullet de første kjerrene med brød og fisk ned til sjøen, og halve byen ble med for å se på. Dragen spiste hver eneste bit, veldig høflig, og sa takk, og så krøllet den seg sammen på bredden og sovnet i sola og snorket lavt, for første gang på et år.

Etter det forandret alt seg. Skoddene ble åpnet. Åkrene ble dyrket igjen, og barna lekte ved vannet. Hver uke bar bakerne og fiskerne mat ned til sjøen, og dragen viste seg å være en helt utmerket nabo. Den holdt kråkene borte fra kornet, den varmet hendene til fiskerne med pusten sin på kalde morgener, og på sommerkveldene lot den barna skli ned halen dens og ut i vannet.

Kongen ville gi Georg halve kongeriket, men Georg ba bare om at kongen bygde en kirke og tok seg av de fattige. Så sa han farvel til prinsessen og folket og dragen, og red videre for å se hvem andre som kunne trenge hjelpen hans.

Og den dag i dag, i det landet, er sjøen bare en sjø, og kongeriket hviler i fred.