Ridning begynner med et hei en personlig bok med barnet ditt som helten

Rose hadde sett for seg den første ridetimen hele veien til rideskolen. Gå rundt på ridebanen. Vinke til bestefar. Kanskje til og med prøve noen hoppende traversteg. Den lille fuksponnien som ventet ved porten, hadde lys man og en hvit bles nedover nesen. «Bramble», sa instruktøren. Rose syntes det var et veldig fint navn på en ny venn.

Instruktøren sjekket Bramble, salen og salgjorden, og hjalp så Rose opp fra en krakk. Den marineblå ridehjelmen satt godt festet. Støvlene hadde små hæler, og tåballene til Rose hvilte på stigbøylene. Instruktøren holdt leietauet ved skulderen til Bramble. Alt var klart. «Skritt fram», hvisket Rose, og la til det forsiktige trykket med beina som de nettopp hadde snakket om.

Fire hover ble stående nøyaktig der de var. Rose spurte igjen. Fortsatt ingenting. Det glade bildet fra reisen begynte å krølle seg sammen. Kanskje Bramble likte alle bortsett fra Rose. «Skal jeg si det høyere?» Instruktøren ristet på hodet. «La oss ta en pause. En ponni som ikke beveger seg, kan være usikker eller ha det ubehagelig. Først må jeg sjekke.» Rose lot begge beina slappe av.

Instruktøren sjekket nøye og fant ingenting å bekymre seg for, men bestemte seg for å avslutte ridingen for denne gangen. Rose kom ned med hjelp. «Bramble er sjenert med nye folk», forklarte instruktøren. «Vi kan gi det neste møtet vårt en roligere begynnelse.» Rose så inn i det myke, brune øyet til ponnien. Hele formiddagen hadde Rose tenkt på hva Bramble kanskje kunne gjøre. Hva kunne Bramble trenge?

Mens instruktøren holdt i grimetauet, nærmet Rose seg sakte fra siden, mot skulderen. Aldri bakfra, der en ponni kan bli skremt. «Hei, Bramble. Det er meg.» Rose stoppet og ga god plass rundt hovene. Så, da instruktøren sa at det gikk fint, la Rose en liten hånd på siden av halsen. Det hastet ikke med å gjøre noe annet.

Ved neste besøk ga instruktøren Rose en myk børste. «Følg den veien pelsen vokser.» Rose sto ved skulderen og børstet en liten fuksfarget flekk. Først var det som om hvert strøk sa: Når får jeg ri? Men hårene la seg i en så glatt, skinnende sti at Rose begynte å se på børsten i stedet. Ett langsomt strøk. Ett til. Bramble sto stille, og Rose sluttet å telle.

Etterpå kom en bitte liten godbit som instruktøren hadde godkjent for Bramble. Rose la den i en bøtte og holdt i hanken, med hendene godt unna kanten og munnen til ponnien. Instruktøren holdt fortsatt i tauet. Bramble senket den hvitstripete nesen. Knask. Rose ventet til bøtta var tom. «Betyr dette at han vil gå for meg?» spurte Rose. «Mat er ikke en byttehandel», sa instruktøren. «Vi tar vare på ham.»

Under et annet kort besøk skranglet en trillebår bortenfor gjerdet. Ett øre snudde seg. Hodet til Bramble kom opp, og kroppen under børsten til Rose ble mindre avslappet. Rose senket børsten og sa fra til instruktøren. «Godt observert. Ett øre forteller oss ikke alt. Se på hele ponnien, og på det som skjer rundt oss.» De ventet til trillebåren var borte. Da Bramble roet seg, kunne børstingen begynne igjen.

Det ble små rideturer også, alltid med instruktøren som holdt i leietauet. Rose lærte å se framover, sitte rett og holde hendene myke. Etter en forsiktig beskjed om å skritte kunne beina slappe av med en gang Bramble gikk framover. Da begge var klare, lærte instruktøren dem noen rolige travsteg. Å holde i halsremmen hjalp Rose med balansen uten å dra i munnen til ponnien. Så skrittet de og hvilte.

Den lille oppvisningsformiddagen på rideskolen ventet bestefar utenfor rekkverket. Et korallrødt skjerf flagret fra den ene hånden hans. Bramble løftet hodet. Rose, som fortsatt sto på bakken ved skulderen, merket strammingen med en gang. Den gamle følelsen kom tilbake: Alle ville vente. Så husket Rose trillebåren. «Kan du legge bort skjerfet, bestefar? Og vent litt før du vinker.» Bestefar stakk det ned i en veske.

«Vi kan vente med ridingen til en annen dag», sa instruktøren. Rose tenkte over det, og valgte et rolig hei først. Ingen dro. Ingen hastet. Instruktøren sjekket Bramble og fulgte med en stund. Da både ponni og barn var klare, satt Rose opp med hjelp. Instruktøren stilte seg ved venstre skulder med tauet i hånden. Rose så mot den oransje kjeglen, pustet ut og spurte lavt. Én hov beveget seg. Så en til.

Rose lot beina slappe av. Bramble skrittet! Ved kjeglen snudde de sammen, med instruktøren som ledet. Så kom noen forsiktige travsteg, med instruktøren joggende ved siden av. Rose holdt i halsremmen og holdt albuene myke. Hopp, hopp, hopp! En latter slapp ut. Så tilbake til skritt. Det fine var ikke å gå fort. Det var å kjenne de små stegene skje sammen.

Ved det kremhvite merket satt Rose rett og ba rolig om en holdt, og lukket fingrene forsiktig slik de hadde lært. Instruktøren hjalp Bramble å stoppe. Rose myknet hendene igjen. Fire hover sto stille, akkurat som de hadde gjort i begynnelsen. Denne gangen føltes det fantastisk å stå stille. Instruktøren rakte fram en rosett i plomme og kremhvitt. «For at du la merke til, tok vare på og ga en ponni tid.» Bestefar klappet stille bortenfor rekkverket.

Rose takket Bramble med et forsiktig stryk på halsen. Etter at instruktøren hadde hjulpet til med å stige av og tatt av salen, var det fortsatt noe Rose ville gjøre. «Kan jeg få den myke børsten?» Rosetten kunne vente i esken sin. En skinnende fuksfarget flekk og et rolig hei ventet også.