Prinsessen og lyktedragen en personlig bok med barnet ditt som helten

Prinsesse Juniper bodde i et hvitt og rosa slott på en snødekt ås. De runde tårnene hadde tak av blå skifer, og bortenfor murene klatret granskogene høyere og høyere opp i de mørke, stille åsene.

Hver vinter holdt slottet en lyktefest. I årets lengste netter samlet alle seg i borggården, lyktene ble tent én etter én, og hele åsen glødet som en krukke full av ildfluer. Juniper kunne nesten ikke vente.

Men en kald høstnatt forandret noe seg.

Et langt brøl rullet ned fra de mørke åsene. På kjøkkenet mistet kokken en kjele. Oppe i den store hallen spratt kongen opp.

«Steng portene!» ropte han. «Og pakk bort festlyktene. Ingen fest så lenge det beistet er der ute.»

Juniper lå i senga, men hun sov ikke. Hun klatret opp i den polstrede vinduskarmen, trakk teppet rundt skuldrene og la øret tett inntil det kalde glasset. Månen skinte klart over åsene. Brølet kom igjen, langt og skjelvende.

Juniper la hodet på skakke. Det hørtes ikke sint ut. Det hørtes ikke ut som noe som ville skremme noen. Det hørtes ut, tenkte hun, som noen som gråt.

Neste morgen var den store hallen full av bekymrede stemmer. Kokken kikket fram under et bord. Hoffolkene hvisket i krokene. Kongen gikk fram og tilbake ved den enkle tronen sin av tre.

«Vi trenger en høyere mur», sa han. «En mye høyere mur.»

Juniper nappet ham i ermet. «Har noen spurt hvorfor det brøler?»

Det ble stille i hallen. Ingen hadde det.

«Da vil jeg gjerne gå og finne det ut», sa Juniper.

Kongen så lenge på henne. Så så han på den snille slottsvakten, som sto ved døra med en lykt på en stav. «Bare sammen med vakten», sa han. «Hvert eneste skritt.»

De dro av sted i daggryet. Stien opp åsen var hvit av rim, og hvert pust laget en liten sky. Juniper bar en kurv med et klede over. I den lå bakte epler og en rull med myke, hvite bandasjer, for sikkerhets skyld.

Det kriblet urolig i magen. Å være modig, fant hun ut, betydde ikke å ikke være redd. Det betydde å være redd og gå opp åsen likevel.

Nær toppen, bak en ring av mosegrodde steiner, fant de en liten hule. Vakten holdt lykta høyt, og de kikket inn.

Det var ikke noe monster i hulen.

Det var en dragunge.

Den var ikke større enn en stor hund. Skjellene var himmelblå, magen var kremhvit, og de sammenbrettede vingene var myke og sølvaktige. Den lå krøllet tett sammen og holdt det ene forbeinet opp fra bakken, og de store, ravgule øynene var våte av tårer.

«Å», hvisket Juniper. «Du er ikke skummel i det hele tatt. Du er redd.»

Juniper husket hva stallmesteren hadde lært henne om å møte redde dyr. Beveg deg sakte. Hold deg lav. Snakk lavt. Ikke stirr dem inn i øynene. La dem komme til deg.

Så hun satte seg på kne et lite stykke unna, med vakten på kne like ved siden av seg. Hun så ned i bakken i stedet for på dragens ansikt. Hun snakket med sin stilleste, snilleste stemme. Så tok hun et bakt eple fra kurven og holdt det fram på den flate, åpne håndflaten, med fingrene godt unna.

Dragungen snuste. Den krøp litt nærmere. Og litt nærmere. Og så, veldig forsiktig, nappet den i eplet.

Det var da Juniper så det. I labben til dragen satt en stor, skarp bjørnebærtorn.

«Det er derfor du brøler», hvisket hun. «Det gjør vondt.»

«Jeg skal ta den ut», sa vakten mildt. «Du holder den rolig.»

Juniper satte seg på en lav stein og strøk dragen over hodet. Hun nynnet vuggesangen faren hennes nynnet for henne når hun ikke fikk sove. Vakten holdt labben svært forsiktig og trakk ut tornen med ett langsomt, stødig drag. Dragen ga fra seg et lite pip og så et langt, skjelvende sukk.

Juniper surret labben inn i en myk, hvit bandasje, fast, men ikke for stramt, og knøt en liten sløyfe på toppen.

Dragen var for søvnig til å gå noe sted. Så Juniper og vakten samlet granbar og laget en varm, myk seng innerst i hulen, og Juniper bredte sitt eget teppe rundt den. «Vi kommer tilbake i morgen», lovet hun. «Med frokost.»

De kom tilbake neste dag, og dagen etter det, og hver dag i en uke. Brølingen stoppet. Labben grodde.

En morgen, da Juniper og vakten begynte å gå ned åsen, fulgte den lille dragen etter dem.

Ved slottet tittet ansikter fram bak porten og ut av hvert eneste vindu.

Juniper tok dragen i den friske labben og gikk med den gjennom den åpne porten. «Den er bare en unge», sa hun til alle. «Den brølte fordi den var skadet og redd og helt alene. Vi trengte ikke en høyere mur. Vi trengte å være snille.»

Kongen kom ut av folkemengden. Sakte satte han seg på kne i snøen, så ned i bakken slik Juniper viste ham, og holdt fram en åpen håndflate. Den lille dragen snuste på den, og så trykket den den varme snuten sin inn i hånden hans.

Lyktene ble pakket ut samme ettermiddag.

På kvelden for vinterfesten var den snødekte borggården full av folk. Lyktene hang høyt oppe på en høy treportal, langt over alles hoder. Den lille dragen satt på toppen av slottsmuren, og én etter én blåste den en bitte liten, forsiktig flamme inn i hver lykt, mens alle barna så på fra trygg avstand der nede.

Hele åsen glødet.

Kongen la armen rundt Juniper. «Du var modig», sa han, «modig nok til å være snill.»

Og høyt oppe på slottsmuren ga den lille lyktedragen fra seg et glad, gnistrende pust av varm luft, og ikke ett eneste menneske var redd.