Pinocchio en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang, i en liten italiensk by, en gammel treskjærer som het Geppetto. Han var fattig og bodde helt alene, og hele vinteren arbeidet han med en dukke som han skar ut av et helt spesielt trestykke. Geppetto pusset den glatt, malte to runde øyne og en liten rød munn og ga den en kort, pen nese.

«Jeg skal kalle deg Pinocchio», sa han.

I det øyeblikket han sa navnet, blunket dukken. Munnen rykket. Så satte den seg opp, hoppet ned fra arbeidsbenken og danset rundt i verkstedet på trebeina sine.

«Hei, pappa!» ropte Pinocchio.

Geppetto lo og gråt på samme tid, og han klemte den lille dukken hardt inntil seg. «Sønnen min», sa han. «Min helt egen gutt.»

Pinocchio var full av ugagn. Han gjorde grimaser, veltet ting og løp ut på gata uten lue. Men Geppetto var inderlig glad i ham, og han ville at han skulle gå på skolen, akkurat som alle de andre barna. Så tok han av seg den eneste varme frakken sin, gikk ut i snøen og solgte den, og kom tilbake med en splitter ny ABC.

«Hvor er frakken din, pappa?» spurte Pinocchio.

«Jeg var for varm», sa Geppetto, enda han skalv av kulde.

Pinocchio skjønte det, og han slo armene rundt halsen til Geppetto. «Jeg skal gå på skolen hver eneste dag», lovet han. «Jeg skal lære å lese og skrive, og jeg skal bli den snilleste gutten i hele verden.»

Neste morgen dro Pinocchio av gårde til skolen med ABC-en under armen. Men på veien hørte han musikk: fløyter og trommer og latter fra en eng ved siden av veien. Og der i veikanten satt en rev og en katt, begge svært fint kledd og begge smilende.

«God morgen, unge herre!» sa reven. «Hvorfor gå på den kjedelige gamle skolen når det er marked like der borte?»

«Med dukketeater!» malte katten. «En gutt som deg kunne bli stjernen der.»

Pinocchio nølte. Så sa han: «Bare en liten stund,» og så ble han med dem.

Markedet var fantastisk, fullt av flagg og godteri og karuseller, og Pinocchio var så blendet at han byttet bort den nye ABC-en sin mot en pose brente mandler. Men reven og katten førte Pinocchio rett til dukketeateret, der en stor dukkefører med svart skjegg grep tak i ham, hengte ham opp i snorer og lot ham danse på scenen for et publikum som betalte. Pinocchio sparket og sprellet, men han kom seg ikke ned. Og reven og katten tok sin del av pengene og smatt av gårde.

Den natta, da forestillingen var over, fant en snill fe med turkisblått hår Pinocchio, som fremdeles hang og dinglet i snorene sine og gråt. Hun klippet ham løs og lot ham sitte ved siden av seg.

«Hva har hendt med deg?» spurte hun vennlig. «Og hvor er ABC-en din?»

Pinocchio ville ikke innrømme hva han hadde gjort med den.

«Jeg har mistet den», sa han.

Og med en gang ble nesen hans lengre.

«Hvor mistet du den?» spurte feen.

«I ... i skogen», sa Pinocchio. «En stor ulv jaget meg.»

Nesen ble enda lengre, så lang at den stakk ut av vinduet.

«Små løgner», sa feen, «har en tendens til å vise seg, midt i ansiktet ditt.»

Pinocchio ble rød over det hele. «Jeg byttet den mot godteri», hvisket han. «Jeg dro på markedet i stedet for på skolen.»

Og med det krympet nesen tilbake til sin riktige størrelse.

Men Pinocchio hadde fremdeles noe å lære. Han hadde tenkt å gå hjem til Geppetto, men markedet sto jo der ved veien, med musikken og godteriet sitt, og hver dag sa han til seg selv: «Bare én dag til.» På markedet var det ingen skoletimer og ingen regler, ingenting annet enn lek fra morgen til kveld. Så en morgen våknet han med kløe i hodet, og da han så seg i en vannpytt, så han et par lange, grå, lodne eselører stikke opp av håret.

Pinocchio løp hele veien hjem med hendene over ørene. Men verkstedet var tomt og kaldt. En nabo fortalte ham at Geppetto hadde lett etter ham overalt og til slutt dratt ut på havet i en liten båt, i tilfelle Pinocchio var blitt ført bort over vannet.

Så gikk Pinocchio ned til stranda med en lykt, og han gikk hele strandkanten og ropte: «Pappa! Pappa!» Men ingen svarte, bortsett fra måkene.

Da kom en bølge så stor som et hus rullende langt ute på havet, og opp fra under den steg en kjempestor hval. Den åpnet det enorme gapet sitt, og i én slurk ble Pinocchio skylt inn, lykt og alt.

Det var veldig mørkt i magen på hvalen, og det luktet sterkt av fisk. Men langt borte kunne Pinocchio se et bitte lite lys. Han tok seg fram mot det, og der, ved et lite bord med et stearinlys, satt Geppetto.

«Pappa!» ropte Pinocchio.

«Gutten min!» ropte Geppetto, og de klemte og klemte hverandre.

Så fortalte Pinocchio Geppetto alt sammen: om reven og katten, markedet, snorene, ABC-en og eselørene. Han fortalte den rene sannheten, hver eneste bit av den, og nesen holdt seg akkurat passe lang. Og da han var ferdig, krympet eselørene bort til det ikke var noe igjen av dem.

«Nå», sa Pinocchio, «må vi komme oss ut herfra. Og jeg har en plan.»

Han tok lyset til Geppetto og holdt det opp mot ganen til hvalen, der den store nesen til hvalen måtte sitte. Røyken krøllet seg oppover og oppover, og hvalen begynte å rykke. Så å vri seg. Og så, med et nys som fikk hele havet til å riste, blåste den dem begge ut i en diger hvit vannsprut.

Plask, der landet de i havet, og Pinocchio, som var laget av tre, fløt som en kork. Geppetto holdt seg fast i ham, og sammen padlet de mot lysene på land.

Endelig kom de hjem, våte og trøtte og glade. Pinocchio fyrte opp i ovnen, laget en varm drikk til Geppetto og svøpte ham inn i et teppe. Neste morgen gikk han på skolen, og dagen etter også, og dagen etter det igjen. Han lærte å lese og skrive, han arbeidet flittig og hjalp Geppetto i verkstedet.

En kveld, da Geppetto hadde sovnet foran ovnen, ble verkstedet fylt av et mykt blått lys, og der sto den blå feen og smilte.

«Pinocchio», sa hun, «du fortalte sannheten da det var vanskelig. Du var modig inne i hvalen, og du har tatt vare på faren din av hele ditt hjerte. En sånn gutt fortjener å bli en ekte gutt.»

Hun rørte forsiktig ved ham med tryllestaven sin, og Pinocchio kjente noe rart og varmt strømme helt fra tærne og opp til hodet. Trearmene hans ble myke. Trekinnene hans ble rosenrøde. Han kunne kjenne sitt eget hjerte slå.

Om morgenen våknet Geppetto og så en ekte liten gutt stå og le ved siden av stolen hans. På benken satt en gammel tredukke med armer og bein i kors, som om den hvilte seg litt.

«Pappa!» ropte gutten. «Se på meg!»

Geppetto klemte ham og klemte ham og gråt av glede. Og fra den dagen var Pinocchio en ekte gutt, som alltid fortalte sannheten, og som alltid hadde en nese som var akkurat passe lang.