Min første skoledag en personlig bok med barnet ditt som helten

Kvelden før sin første skoledag lå Ella i senga og fikk ikke sove. Hun lå på ryggen med øynene vidt åpne og stirret opp i taket. Månen skinte inn gjennom vinduet og la en sølvstripe bortover gulvet.

Ved siden av senga sto den nye skolesekken hennes. Den var blå med en liten ugle på lomma, og den var allerede pakket med pennal, matboks og drikkeflaske. Foran sekken sto de nye skoene, helt rene og blanke, med gule lisser.

Ella gledet seg. Hun gledet seg så mye at det kriblet i hele kroppen. Men hun var litt nervøs også. Det føltes som om små sommerfugler flakset rundt inne i magen hennes.

«Tenk om jeg ikke kjenner noen,» hvisket hun til kosebamsen sin. Bamsen svarte ikke, men den så snilt på henne, og til slutt sovnet hun.

Om morgenen spiste hun brødskive med brunost, tok på seg de nye skoene og fikk sekken på ryggen. Mamma tok henne i hånda, og så gikk de sammen bortover fortauet. I den andre hånda holdt Ella et stort kremmerhus med godteri, som bestemor hadde laget til henne.

Da de kom fram til skoleporten, stoppet Ella. Skolen var kjempestor. Den hadde mange vinduer og et høyt tak og en skolegård full av barn som løp og ropte. Ella grep tak i sekkestroppene og holdt fast så hardt hun kunne.

«Den er så stor,» sa hun.

«Ja, det er den,» sa mamma og satte seg på huk ved siden av henne. «Men du er modig. Og jeg står akkurat her når dagen er over.»

Ved døra til klasserommet sto en lærer med briller og et stort, varmt smil. Han satte seg ned på huk så han var like liten som barna, og han sa hei til hver eneste en, med navn.

«God morgen, Ella,» sa han. «Så fint at du er kommet. Knaggen din er der borte, den med ugla.»

Ella så etter. Over en av knaggene hang et lite skilt med navnet hennes og en tegnet ugle, akkurat som den på sekken. Hun hengte opp sekken, og det hjalp litt.

Men inne i klasserommet var det fullt av barn. Noen bygde med klosser, noen lekte med dukker, noen pratet og lo ved hyllene med leker. Det bråkte og summet. Ella ble stående helt ytterst på kanten av det store teppet med matboksen klemt inntil seg. Sommerfuglene i magen flakset igjen.

Da fikk hun øye på en gutt. Han satt helt alene ved et lite bord borte ved vinduet. Han hadde et tegneark foran seg, men han tegnet ikke. Han bare så ned i bordet. Han så akkurat like nervøs ut som Ella følte seg.

Ella trakk pusten dypt. Så gikk hun bort til bordet og satte seg på andre siden. Hun tok en gul fargestift fra boksen og rakte den over bordet.

«Vil du låne den gule?» spurte hun. «Den er fin til å tegne sol.»

Gutten så opp. Så tok han fargestiften og smilte, bare litt. «Jeg heter Sander,» sa han.

«Jeg heter Ella.»

De tegnet side om side. Sander tegnet en sol og en hund. Ella tegnet et hus og en ugle. Snart lo de begge to, og de lente seg over hverandres tegninger for å se.

Litt senere bygde Sander et tårn av klosser. Det ble høyere og høyere, helt opp til nesa hans. Men så vaklet det, og pang! Klossene raste utover hele gulvet. Sander så ut som han skulle begynne å gråte.

Ella tenkte seg ikke om. Hun krøp bort og begynte å plukke opp klossene. «Kom,» sa hun, «vi bygger det igjen. Enda høyere.»

Kloss på kloss, sammen. Til slutt satte Ella den siste klossen på toppen, og tårnet sto. Hele klassen klappet, og læreren klappet mest av alle. «Det var godt gjort,» sa han.

I friminuttet løp Ella og Sander ut i skolegården, der sola skinte. De løp om kapp bort til sklia. Ella suste ned først, og Sander ventet nederst og lo. Bak dem hoppet noen jenter tau og sang en regle.

Etter friminuttet samlet alle seg på det store teppet. Læreren satte seg i stolen sin med en bildebok og leste høyt om en liten bjørn som ikke fant hiet sitt. Ella satt tett inntil Sander og lyttet.

På vinduet bak læreren hang papirsommerfuglene som klassen hadde klippet ut om morgenen. Gule og blå og rosa. Og plutselig, mens læreren leste, syntes Ella at de begynte å røre på seg. De flakset med vingene, slapp taket i ruta og fløy ut gjennom det åpne vinduet, høyt opp mot himmelen.

Og rart nok fløy sommerfuglene i Ellas mage med dem. Hun la hånda på magen. Det var helt stille der inne nå. Bare en varm, glad følelse.

Da skoledagen var slutt, sto mamma ved porten, akkurat som hun hadde lovet. Ella løp ut til henne med tegningen holdt høyt over hodet.

«Mamma! Se! Jeg har tegnet en ugle! Og jeg har fått en venn, han heter Sander, og vi bygde det høyeste tårnet!»

Mamma løftet henne opp og svingte henne rundt. «Det høres ut som en skikkelig fin dag,» sa hun.

Den kvelden pakket Ella sekken sin selv. Pennal, matboks, drikkeflaske. Hun satte den ved senga og stilte skoene foran. Så krøp hun under dyna og lukket øynene. Det var ingen sommerfugler i magen, bare et lite smil.

«I morgen,» hvisket hun til bamsen, «skal jeg på skolen igjen.»

Og så sovnet hun før hun rakk å telle til ti.