Løpet med plass til to en personlig bok med barnet ditt som helten

Avery hadde spart en plass på hylla på soverommet. Ikke en veldig stor plass. Bare akkurat bred nok til førsteplassrosetten fra idrettsdagen på skolen. Det lå ingen rosett der ennå, men Avery kunne se den for seg: blå, skinnende og vunnet av et par veldig raske føtter. Ved frokosten ba Avery om enda en kort løpetrening. Det var bare tre netter igjen til idrettsdagen.

På skolens idrettsplass ledet lærer Jo en oppvarming. Barna gikk, jogget forsiktig og løftet knærne i en marsjeringslek. Avery likte delen der marsjeringen ble til en sprettende liten jogg. Ved siden av Avery laget Kit en munter, pesende lyd. De var venner, men på idrettsdagen skulle de løpe i samme heat. Avery lurte allerede på hvem sine sko som ville nå målstreken først.

Jo viste alle en stående start. Den ene foten ventet litt foran den andre, knærne myke, kroppen lent litt framover. Ingen trengte startblokker. De lyttet etter fløyta før de satte av gårde. Avery prøvde så hardt å være først at den ene foten gled over streken før lyden kom. Tilbake gikk Avery, varm i kinnene. «Å vente er en del av å starte», sa Jo. Avery nikket og prøvde igjen.

Denne gangen ventet Avery. Prrr! Armene pumpet fram og tilbake, med løse hender i stedet for knyttede never. Avery så mot den fjerne kjeglen i stedet for bort på Kit. Starten føltes rask og balansert. Etter hvert korte løp kom en gåtur og en pause. På torsdag klarte Avery å vente på signalet selv med en ivrig følelse som spratt rundt inni. Den tomme hylla så ut til å vente den også.

Idrettsdagen kom med solskinn og lukten av nyklipt gress. Hvite linjer laget rette baner over idrettsplassen. Ved målstreken holdt to voksne et lett målbånd av papir. Det var god plass etterpå til å bremse ned. Avery sjekket at begge skolissene var knyttet. Kit tok en slurk vann og rakte så flasken mot bagen med ventende flasker. «Lykke til», sa Kit. «Du også», sa Avery.

Ved starten kjentes magen til Avery full av bitte små hoppebønner. Jo minnet barna på å holde seg i sine egne baner, gi plass til hverandre og løpe helt gjennom målstreken før de saktet ned. Avery satte den ene foten bak startmerket og bøyde begge knærne. Hylla dukket opp i tankene til Avery. En rosett ville se så fin ut der. Fløyta gikk. Avery satte av gårde.

Gresset flimret under skoene til Avery. Armene pumpet, blikket framover. Akkurat som de hadde øvd. Kit løp i banen ved siden av, nesten likt. Noen herlige skritt kunne Avery ikke høre noe annet enn føtter og pust. Så kom et mykt dunk. Kit hadde fått tåa fast i gresset og falt. Ingen hadde dyttet. Kit satte seg opp, forskrekket, med gress klistret til den ene håndflaten.

Beina til Avery tok ett skritt til. Målbåndet flagret der framme. Andre løpere suste forbi. Hvis Avery fortsatte å løpe, kunne det fortsatt være en sjanse. Avery så tilbake på ansiktet til Kit. Valget føltes større enn hele idrettsplassen. Så saktet Avery farten, stoppet og snudde. Rosetten fikk vente. En venn satt i gresset.

Jo var allerede på vei bort. Avery satte seg på huk ved Kit, med nok plass til at Jo kunne sjekke hva som hadde skjedd. «Jeg er her», sa Avery. Kit blunket hardt. «Det kom overraskende.» Jo sjekket at Kit var i orden og spurte om noe gjorde vondt. Kit ristet på hodet og ville reise seg. Avery rakte fram en åpen hånd. Kit tok den for balansens skyld og reiste seg med sine egne bein. Det var ingen dragning og ingen hast.

De sto stille et øyeblikk. Kit prøvde et behagelig steg mens Jo holdt seg nær. «Vil du løpe ferdig, eller vil du hvile litt?» spurte Jo. Kit så mot målstreken. «Løpe ferdig. Sakte.» Avery nikket. «Sammen?» Kit klemte den utstrakte hånden. Sammen. De begynte å gå, godt unna de andre løperne. Avery tilpasset seg de korte, forsiktige skrittene til Kit i stedet for å prøve å skynde på dem.

Vinneren hadde allerede brutt papirbåndet. En voksen holdt de løse endene trygt til side. Avery og Kit krysset den hvite målstreken skulder ved skulder, med bare én løper fortsatt bak seg. Det kom jubel fra klassene som så på. Kit lo en liten, andpusten latter. «Vi kom fram.» Avery smilte tilbake. Det hadde de. Men plassen på hylla virket plutselig veldig tom.

Senere satt Avery på en lav benk unna løpebanene. Vinnerens blå rosett skinte i sola. Avery var glad for at Kit var i orden. Avery var også lei seg. Begge følelsene fikk plass inni, selv om de ble en ubehagelig slags blanding. Kit satte seg like ved. «Du kom tilbake», sa Kit. Avery nikket og så på skoene som hadde jobbet så hardt.

Så ropte rektor navnet til Avery. Avery så opp. Var en regel blitt brutt? Rektor holdt en gyllen rosett med et lite hjerte i midten. «Vår pris for god lagånd», ble det kunngjort. «Avery trente hardt og ville vinne. Da en venn trengte hjelp, valgte Avery å stoppe. Det er vennlighet og fair play som vi alle kan være stolte av.»

Hele skolen jublet. Selv vinneren av løpet klappet, med den blå rosetten guppende. Avery rettet seg opp da rektor la rosetten i en utstrakt hånd. Kit jublet høyest av alle. Den kvelden satte Avery den gylne prisen på plassen på hylla. Den passet perfekt. I morgen ville Avery fortsatt løpe fort. Og det ville alltid være plass ved siden av Avery for en venn.