Kong Arthur og ridderne av det runde bord en personlig bok med barnet ditt som helten

For lenge siden, da Britannia ikke hadde noen konge og hver eneste lord ville bli det, fantes det en gutt som het Arthur, som arbeidet i stallen til en ridder ved navn Sir Ector. Arthur visste ikke hvem hans egentlige far var. Han måkte båsene, stelte hestene og hentet og bar for Sir Ectors sønn, Kay, som selv var en ung ridder og aldri lot noen glemme det.

Den vinteren ble det holdt en stor turnering i London, og hver eneste ridder i landet red dit for å delta i dystene. Om morgenen den dagen turneringen skulle begynne, så Kay ned på beltet sitt og ble likblek.

«Sverdet mitt!» ropte han. «Jeg har glemt det på vertshuset! Arthur, løp tilbake og hent det, fort!»

Så Arthur løp hele veien tilbake gjennom de travle gatene. Men vertshuset var låst, og alle hadde dratt til turneringen. Turneringsplassen var full av larm og glitrende bannere og trompeter, og sverdet Arthur var sendt etter, var ingen steder å finne.

Da, på en stille kirkegård, fikk Arthur øye på en stor, firkantet stein med en ambolt av jern på toppen. Dypt inn i ambolten satt et sverd, og håndtaket skinte i vintersola. Det var hogd inn ord i steinen, men Arthur hadde for dårlig tid til å lese dem.

«Kay trenger et sverd», tenkte han. «Jeg låner dette og leverer det tilbake.»

Han tok tak i håndtaket og dro. Sverdet gled ut av steinen like lett som en skje ut av en pudding.

Arthur løp tilbake til turneringen og ga det til Kay. Kay kastet ett blikk på det og ble helt stille. Han kjente det sverdet. Alle kjente det. For ordene på steinen sa: DEN SOM DRAR DETTE SVERDET UT AV DENNE STEINEN, ER DEN RETTMESSIGE KONGEN AV HELE BRITANNIA. Voksne riddere, de sterkeste i landet, hadde prøvd i årevis, og ikke én av dem hadde klart å få det til å rikke seg.

De gikk alle sammen tilbake til kirkegården. Arthur satte sverdet tilbake i steinen, og én etter én prøvde ridderne å dra det ut. De slet og strevde til de ble røde i ansiktet, men sverdet rørte seg ikke. Så trådte Arthur fram, tok tak i håndtaket og dro det ut igjen, like lett som før. Sverdet het Excalibur.

En gammel mann med langt, hvitt skjegg trådte ut av folkemengden. Det var Merlin, den vise trollmannen. «Dette er Arthur, den gamle kongens sanne sønn», sa han, «og nå er han kongen deres.»

Så stallgutten Arthur ble kronet foran hele kongeriket, med en krone som helt tydelig var flere nummer for stor for ham.

Ikke alle var fornøyde. Halvparten av ridderne ville ikke ta imot ordre fra en stallgutt, og det sa de rett ut til ham. «Hva vet vel han om å styre et kongerike?» brummet de.

Arthur kjeftet ikke på dem, og han sendte dem ikke bort. I stedet ba han snekkerne sine om å bygge et bord. Det var et rundt bord, så stort at det fylte den store hallen i slottet hans på Camelot, uten noen hodeende og uten noen fotende. Så inviterte han alle de modigste ridderne i landet til å komme og sitte ved det.

«Ved dette bordet», sa Arthur, «sitter ingen høyere enn noen andre. Ikke engang jeg. Her blir alle hørt.»

Ridderne kom, én etter én, og satte seg rundt det runde bord, og brummingen stilnet sakte.

Snart var det arbeid å gjøre for dem. Det kom budbringere fra nord, der en fryktinngytende kjempe skremte landsbyene, trampet ned gjerder og jaget sauene. Arthur red ut med ridderne sine, og de fant kjempen sittende i en åsside og surmule.

Arthur trakk ikke sverdet. Han klatret opp åssiden og spurte kjempen hva som var galt. Det viste seg at kjempen hadde en forferdelig torn i foten, og den gjorde så vondt at han trampet rundt hele dagen. Arthurs riddere dro ut tornen sammen, og kjempen ble så takknemlig at han brukte resten av sommeren på å hjelpe landsbyfolket med å reparere gjerdene deres.

Så ble to av de beste ridderne ved det runde bord uvenner om en stripe med jord, og de ville ikke engang være i samme rom som hverandre. Arthur lyttet til den første ridderen, og så lyttet han til den andre, og han visste ikke hva han skulle gjøre. Så i stedet for å late som om han visste det, ba han om hjelp. Han spurte Merlin, og han spurte bøndene som arbeidet på jorda, og han spurte de andre ridderne.

Til slutt fant de svaret sammen. Jordstripen ble delt mellom de to ridderne, en rettferdig linje ble trukket midt gjennom den, og de to ridderne tok hverandre i hånden.

«En konge trenger ikke å vite alt», sa Arthur etterpå. «Han må vite når han skal spørre.»

Den kvelden avla hver eneste ridder ved det runde bord den samme eden: å beskytte dem som trengte beskyttelse, å lytte og å si sannheten. Og Arthur reiste seg og avla den først.

År etter år styrte Arthur klokt sammen med ridderne sine. Jordene ble dyrket igjen, veiene var trygge å reise på, og Camelot ble et stille, lykkelig sted, og folk vidt og bredt var stolte av å si at de kom derfra.

Til slutt, da sverdet hadde gjort alt det var ment å gjøre, red Arthur ned til bredden av en stille, sølvblank innsjø. Han kastet Excalibur langt ut over vannet. Og før det traff overflaten, steg en arm i skimrende hvitt opp av sjøen og grep det i håndtaket. Den holdt sverdet høyt og snudde det tre ganger i lyset. Så trakk den det varsomt ned under vannet, og sjøen ble stille igjen.

Sverdet er der fortsatt, sier de, og venter til det trengs igjen.