Jungelboken en personlig bok med barnet ditt som helten

Klokka var sju en svært varm kveld i Seeonee-åsene da Far Ulv våknet etter dagens hvil. Mor Ulv lå med den store grå snuten sin over de fire valpene som tumlet rundt hverandre, og månen skinte inn i åpningen til hiet.

Plutselig raslet det i buskene, og der i måneskinnet sto en liten brun baby som så vidt kunne gå. Han så opp i ansiktet til Far Ulv og lo.

«Er det en menneskevalp?» sa Mor Ulv. «Jeg har aldri sett noen. Ta ham hit.» Den lille presset seg inn blant valpene, tett inntil den varme pelsen, og han var ikke det minste redd.

Med ett ble måneskinnet borte. Shere Khan, den store, halte tigeren, hadde stukket det digre, firkantede hodet sitt inn i åpningen. «En menneskevalp gikk denne veien,» knurret han. «Gi ham til meg!»

Men hiet var altfor trangt for en tiger, og Mor Ulv for opp med øyne som to grønne måner. «Menneskevalpen er min,» sa hun. «Han skal løpe med flokken og jakte med flokken. Forsvinn, din Halte!» Shere Khan rygget brummende ut av hiet, og Mor Ulv snudde seg mot den lille. «Jeg skal kalle deg Mowgli, Frosken,» sa hun, «for du har ikke pels i det hele tatt.»

Da valpene var store nok, tok Far Ulv dem alle med til flokkens rådsmøte på Rådsberget, der Akela, den store grå Ensomme Ulven, lå på den flate steinen sin under fullmånen. «Se godt etter, o ulver!» ropte han. «Se godt etter!» Mowgli satt midt i ringen og lekte med småstein som skinte i måneskinnet.

Fra skyggene kom brølet til Shere Khan: «Valpen er min!»

«Hvem taler for denne valpen?» spurte Akela.

Da reiste Baloo seg, den søvnige brunbjørnen som lærer ulvevalpene Jungelens lov. «Jeg taler for menneskevalpen,» sa han. «La ham løpe med flokken. Jeg skal selv undervise ham.» Så gled en svart skygge inn i ringen. Det var Bagheera, den svarte panteren, med en stemme så myk som vill honning. «Til Baloos gode ord,» sa Bagheera, «legger jeg en feit okse fra dalen, om dere beholder ham.» Og så sa flokken ja, og Mowgli ble en ulv i Seeonee-flokken.

Han vokste opp med valpene. Baloo lærte ham Jungelens lov og Mesterordene for alle folkene i jungelen: «Vi er av samme blod, du og jeg.» Bagheera lærte ham å klatre like godt som han svømte, og å svømme nesten like godt som han løp.

De eneste som ikke holdt Loven, var Bandar-log, apefolket. De skravlet hele dagen og glemte alt med en gang. En ettermiddag svingte de seg ned, ga Mowgli nøtter, sa at han var veldig flink, og i en fei hadde de båret ham opp i tretoppene. Av sted bar det, fra grein til grein, med Mowgli svingende i lianene midt iblant dem og den grønne jungelen langt, langt der nede.

Høyt der oppe svevde glenten Chil. Mowgli ropte Fuglenes mesterord opp til ham: «Vi er av samme blod, du og jeg! Følg sporet mitt! Si det til Baloo og Bagheera!»

Nede på bakken skyndte Baloo og Bagheera seg til Kaa, den store fjellpytonen, som lå og solte sine ti meter med skinnende kveiler på en varm fjellhylle. «Bandar-log har tatt menneskevalpen vår,» sa Baloo, «og de er bare redde for deg.»

«Kaller de meg en mark, sier du?» hveste Kaa. «Da går vi.»

Apene bar Mowgli til De kalde hulene, en falleferdig by fra de gamle kongenes tid dypt inne i jungelen, der røttene hadde sprengt marmoren og trærne vokste ut av palasstakene. De stengte ham inne i et lysthus med knust kuppel og danset på murene og skrek at han skulle lære dem alt.

Så sto månen opp. Bagheera kom i lange byks over ruinene, Baloo subbet tungt opp mellom steinene, og apene kastet seg skrikende over dem. Til slutt gled Kaa over den sammenraste muren. Apene ble stille. Kaa begynte å vugge i måneskinnet, kveil etter kveil, i sultedansen sin, og hver eneste ape sto som frosset fast og stirret. Selv Baloo og Bagheera ble helt drømmende. Men Mowgli var ikke forhekset. «Kom!» ropte han lavt, og han ledet vennene sine ut av De kalde hulene og hjem.

Årene gikk, og Akela ble gammel. Shere Khan hvisket til de unge ulvene at en menneskevalp ikke hørte hjemme i flokken. «Gå ned til landsbyen,» sa Bagheera, «og hent den røde blomsten. Alle dyrene i jungelen er redde for den.»

Den natten listet Mowgli seg ned til landsbyen og bar med seg tilbake en liten leirkrukke full av glødende kull. På neste rådsmøte, da Shere Khan brølte etter ham, reiste Mowgli seg rak, stakk en tørr grein ned i krukka og holdt den høyt. Den røde blomsten flammet over hodet hans. Shere Khan og de unge ulvene snudde og løp ut i natten, og Akela var reddet.

Da gjorde noe vondt inni Mowgli, og tårene rant nedover ansiktet hans. «Det er bare tårer, Lillebror,» sa Bagheera. «Nå er du et menneske.»

I morgengryet, ved foten av åsen, sa Mowgli farvel til Mor Ulv, Far Ulv og de fire brødrene sine. «Jeg kommer tilbake,» lovet han. Så gikk han ned fra jungelen til åkrene, der en snill kvinne som het Messua sto i døra med en bolle varm melk og brød til ham. Og inne mellom trærne sto ulvefamilien hans og så ham gå.