Johnny Appleseed en personlig bok med barnet ditt som helten

Eplepressen i utkanten av landsbyen knirket og stønnet mens den presset en haug med epler til gyllen saft. Ved siden av satt en høy, skjegget mann i en enkel brun hatt og plukket små, mørke kjerner ut av presserestene. Han het Johnny, og alle langs veien kjente ham som mannen som dyrket epletrær.

Et lite barn var kommet for å hjelpe. «Hvorfor tar du vare på kjernene?» spurte barnet og holdt opp en våt og blank kjerne.

«Fordi hver kjerne er et løfte,» sa Johnny og smilte. «Legg den i god jord, gi den tid, og en dag kan den bli til et tre.» Barnet lot kjernen falle ned i en stoffpung, og så en til og en til, mens en kurv med røde epler sto like ved.

Når pungen var full, knyttet Johnny den igjen, hengte den i beltet og tok det lille reisebylten sitt. Barnet puttet de siste kjernene i en lomme, og de to la i vei langs en stille skogssti.

Et stykke bortenfor satte Johnny seg på en mosegrodd tømmerstokk. Han hadde ikke noe skrevet kart, for han bar ett i bilder: en tegning av en sving i bekken, en stor stein og en hytte med en tynn røyktråd. «Her skal vi plante,» sa han og pekte på hytta. Barnet studerte de små tegningene og kunne snart selv peke på bekken, steinen og veien videre.

På ettermiddagen nådde de en familiehytte med et åpent jordstykke ved siden av. Johnny løsnet jorda og laget grunne furer med fingrene. Barnet knelte, trykket en kjerne ned i hver rad og dekket den forsiktig til, som man legger et teppe over en sovende baby.

«Ikke for dypt,» sa Johnny. «Akkurat nok til at den ligger lunt.» Rad etter rad ble jordstykket fylt av skjulte kjerner, og hendene til barnet ble brune av jord.

Neste oppgave var vanning. Johnny ga barnet en liten trekanne, og barnet bar den fram og tilbake fra bekken og sprengte vann på hver rad til jorda ble mørk og fuktig. Så bygde Johnny og familien et enkelt tregjerde rundt jordstykket. «Sultne hjorter ville ha spist de små skuddene,» forklarte han. «Gjerdet er også en slags løfte.»

Så ventet de. Det var vanskelig å vente, og barnet lurte av og til på om det i det hele tatt skjedde noe under jorda. «Først røttene,» sa Johnny. «Det beste arbeidet skjer ofte i stillhet.»

En lys vårdag kom de tilbake, og barnet løp i forveien til gjerdet. Der sto småplantene i pene grønne rader, hver med noen spede blader. Det var ingen epler, for de var jo bare babyer, men barnet talte dem likevel og fant mer enn førti. «De har vokst!» hvisket barnet.

«Det har de,» sa Johnny. «Med litt hjelp og mye tålmodighet.»

En nabofamilie hadde fulgt interessert med på planteskolen. Johnny løftet forsiktig opp et av de sterkeste trærne og svøpte røttene i en fuktig klut. Barnet hjalp til med å holde det oppreist mens de bar det bort til naboenes hytte og rakte det fram.

«Plant det der det får sol,» sa Johnny til dem, «og gi det vann når været er tørt. Sett gjerde rundt det også mens det er lite.» Naboen takket varmt og lovte å passe godt på det.

På vei tilbake suste en lett bris i bladene og løsnet en list i det lave gjerdet rundt noen voksende småtrær. Ingenting var ødelagt, men Johnny ristet vennlig på hodet. «Et gjerde hjelper bare hvis det står,» sa han. Barnet holdt listen på plass mens Johnny bandt den fast, og snart var trærne trygge igjen.

Om høsten tok Johnny barnet med til en frukthage på den andre siden av bakken, plantet for lenge siden av andre omsorgsfulle hender. De gamle trærne bøyde seg under røde og gylne epler, og naboer samlet seg allerede der. Noen sendte en kurv rundt, og barnet tok en bit av et sprøtt eple som smakte av sol og regn.

Langt borte over markene, så lite at barnet måtte myse, lå den lille inngjerdede planteskolen grønn i det fjerne. Disse unge trærne ville trenge mange år før de bar frukt.

«En dag,» sa barnet, «vil det være frukthager som denne der også.»

«Og noen vil dele eplene,» sa Johnny. Barnet smilte, med en kjerne i den ene hånden og et søtt eple i den andre, og forsto at gode ting vokser langsomt når mange hjelper til.