Ett pust, så tennis! en personlig bok med barnet ditt som helten

Ava likte de små lommestore lydene i minitennis. En myk ball laget et lite pop mot strengene. Joggesko knirket. Det lave nettet raslet skjelvende når en ball strøk borti det. Ava likte alt bortsett fra raslingen. Den betydde at ballen ikke hadde kommet over. På tirsdag skjedde det tre ganger. Ved den tredje raslingen ble kinnene til Ava varme.

«Gå OVER!» ropte Ava. Racketen forlot hånden til Ava og landet flatt på en tom flekk av banen. Treneren stoppet spillet med en gang. Ingen var i veien, men den plutselige klapringen fikk hele ettermiddagen til å føles annerledes. Ava stirret på racketen. Den hadde ikke fikset ballen. Nå lå det et nytt problem på bakken.

Treneren kom nærmere, men holdt god avstand. «Du er veldig sint», sa treneren. Ava nikket uten å se opp. «Det er lov å være sint. Å kaste en racket er ikke trygt. Da stopper vi.» Ordene var bestemte, ikke høye. Ava så seg rundt. «Unnskyld.» Da treneren sa at området var fritt, satte Ava seg på huk og plukket opp racketen etter håndtaket.

«Hva kan hendene mine gjøre i stedet?» spurte Ava. Treneren satte seg på benken ved sidelinjen. «Hold fast i racketen. Mellom ballene kan du prøve en liten pause.» Ava sto med begge føttene i ro. «Ett behagelig, dypt pust. Se på strengene dine. Tenk: neste ball.» Ava pustet ut og studerte de bitte små rutene. Det var plass inni hver av dem. Det var litt mer plass inni brystet til Ava også.

Ballen som hadde gått i nettet, hadde fortsatt gått i nettet. Kinnene til Ava var fortsatt varme. Men skuldrene som hadde klatret opp mot ørene, begynte å synke. «Neste ball», hvisket Ava. Treneren smilte. «Du trenger ikke å få følelsen til å forsvinne. Du kan gi deg selv tid til å velge.» De avsluttet med noen forsiktige slag, med god plass rundt hvert racketsving.

Den kvelden fortalte Ava bestefar om klapringen. Bestefar lyttet helt til slutt. «Vil du ha selskap på minibanen i morgen?» Det lå ingen preken gjemt i invitasjonen. Ava nikket. De pakket den korte, plommefargede racketen, en vannflaske og de myke, rød- og gule ballene som gikk saktere enn tennisballer for voksne.

Etter oppvarmingen stilte bestefar seg på den andre siden av det lave nettet. Ava ventet med myke knær og racketen foran seg. Sprett, så slag. Den første ballen seilte ut til siden. Den andre gikk over nettet. Bestefar tasset mot den, svingte forsiktig og bommet fullstendig. Ballen trillet mot sidelinjen. Bestefar så på den tomme racketen. «Den ballen skulle visst et annet sted.»

En latter slapp ut av Ava før det var tid til å stoppe den. Bestefar lo også. Ikke noe sint ansikt. Ikke noe racketklapring. «Bryr du deg ikke om å bomme?» spurte Ava. «Noen ganger gjør jeg det. Men jeg vil likevel spille den neste ballen.» Bestefar trakk pusten, kikket på strengene og ventet. Ava kjente igjen pausen. Den hørte hjemme på begge sider av nettet.

Over flere korte besøk spilte de igjen. Ava tok små steg for å møte ballen etter ett sprett, førte racketen forsiktig framover og oppover og gikk så tilbake til klarstilling. Å prøve å slå hardere sendte ofte ballen av gårde. Å gi litt plass over nettet hjalp mer. Når noen av dem ble trøtte, hvilte de og drakk vann. Noen ganger telte de en ballveksling. Noen ganger telte de de morsomme bommene.

Før lørdagens vennlige minitennisturnering pakket Ava flasken uten å bli bedt om det. «Kommer pausen til å få meg til å vinne?» Bestefar ristet på hodet. «Den kan hjelpe deg å følge med. Den andre spilleren får også en sjanse til å spille godt.» Ava tenkte over det mens racketen ble skjøvet ned i bagen. «Jeg tar den med likevel. Pausen, mener jeg.»

Treneren forklarte den korte kampen: en tiebreak til sju poeng, med to poengs ledelse for å vinne. De øvde på serverundene og når de skulle bytte side. Motstanderen til Ava, Kit, hadde på seg korallrødt og hadde en fantastisk backhand. Ava likte lyden av Kits returer. En stund gikk poengene først den ene veien, så den andre. Fire like. Uavgjort.

Så traff returen til Ava nettet. Rasling. Kit ledet fem–fire. Varmen strømmet inn i kinnene til Ava. Hånden rundt racketen strammet seg. Et øyeblikk virket den gamle klapringen veldig nær. Men racketen ble holdt nede, trygt. Ingen ropte ut noen påminnelse. Ava sto stille, tok ett pust og så på de små rutene i strengene.

«Neste ball.» Et lite smil kom. Kit ventet. Ava så opp, myknet knærne og gjorde seg klar. En forsiktig retur gikk over nettet. Fem like. I den neste ballvekslingen tok Ava to små steg i stedet for ett vilt strekk. Seks–fem. Det var fortsatt et poeng å spille, og fortsatt en person på den andre siden av nettet som prøvde hardt.

Ballen spratt. Ava fulgte den med blikket, tok et steg og sendte den tilbake med god plass over nettkanten. Kit prøvde, men ballen spratt to ganger før returen. Sju–fem. Ava hadde vunnet! Ved enden av nettet flyttet Ava racketen over i venstre hånd og håndhilste på Kits høyre. «Takk. Backhanden din var helt rå.» Kit gliste. «God kamp.»

Treneren roste de trygge hendene og pausen Ava hadde valgt helt uten hjelp. Smilet til bestefar strakte seg under den sølvgrå barten. Ava elsket fortsatt det lille popet i tennis. Selv raslingen virket ikke fullt så enorm nå. Den kunne være skuffende. Den kunne gjøre kinnene varme. Og etter ett pust kunne det komme en ny ball.