Superheltlaget med plass til alle en personlig bok med barnet ditt som helten

Ellis hadde laget en plommefarget kappe med kremhvitt fôr. Den stoppet over hoftene, og skulderklaffene gikk lett fra hverandre. Det var ingen knute rundt halsen. Ellis snurret rundt på hagestien. For en flott flagring! Et superheltlag trengte sikkert noen med en sånn kappe til å lede det.

Nia kom som Falkeblikk. Bo kalte seg Stødige Hender. Kit var Stifinner, med et brettet ark klart til kart. «Jeg er Kaptein Alle», kunngjorde Ellis. «Følg meg!» Men Nia ville lete etter skatter. Bo ville bygge en base. Kit hadde allerede planlagt en løype. Fire stemmer ga fire ordrer. Ingen rørte seg.

Ellis satte begge hendene i siden. «En kaptein bestemmer!» «Da vil jeg være kaptein», svarte Bo. Kappene hang stille. Ved lunsjtid hadde superheltreisen deres ikke kommet lenger enn til hagegrinda. Ellis gikk sur hjem med hodet fullt av flotte kommandoer som ingen ville ha.

Den natten ristet en storm i vinduene. Alle holdt seg trygt innendørs. Om morgenen hadde vinden stilnet, og sola lå over fortauet. Ved inngangen til parken møtte vennene Deniz, parkbetjenten, som hadde avtalt hagebesøket deres. Bortenfor den stengte plenen lå det papir, kvister og en nedfalt grein strødd utover. Blomsterbedet fra i går så ensomt ut.

«Vi kan fikse det!» sa Ellis. Deniz løftet en vennlig hånd. «Først sjekker vi hva som er trygt.» Barna ventet på den ryddede stien mens parkarbeiderne undersøkte trærne og fjernet greiner og farlig søppel. Ingen dukket under sperrebåndet. Selv Kaptein Alle kunne ikke beordre et skadet tre til å bli trygt.

Senere åpnet Deniz en liten, sjekket flekk. Hvert barn fikk hagehansker som passet godt. «Bare disse rene, tørre papirbitene», forklarte Deniz. «La alt som er skarpt, skittent eller ukjent ligge til meg. Hansker gjør ikke slike ting trygge.» Ellis trakk en mansjett godt til. Lukkede sko, en voksen i nærheten og å spørre før man rører: Dette var nyttige superkrefter, de også.

«Bo, du går dit. Kit, gjør det. Nia …» Ellis stoppet. Vennene var blitt veldig stille igjen. Der var den: den samme tomme følelsen som i går, selv om alle sto tett sammen. Ellis trakk pusten. «Unnskyld. Jeg bare sier hva dere skal gjøre. Hva har dere lyst til å gjøre?»

De satte seg på den tørre stien. Nia var flink til å få øye på bitte små ting. Bo likte å bære ting stødig. Kit tegnet den trygge stien, blomsterbedet og en kurv, med bilder i stedet for ord. Ellis lyttet uten å strekke seg etter blyanten. «Hva med deg?» spurte Kit. Ellis tenkte seg om. «Jeg kan hjelpe folk med å holde ut.» Ingen trengte å gi fra seg kappen sin.

De begynte med Deniz ved siden av seg. Nia lette sakte gjennom den godkjente flekken. Kit holdt den lille ruten deres unna plantefeltet. Ellis holdt en oppsamlingsboks stødig mens det rene papiret falt oppi. Det var fristende å rope ut ordrer igjen. I stedet spurte Ellis: «Er det her du vil ha den?» Nia nikket. Arbeidet gikk framover.

Ved utstyrsbordet sto en kurv med tre små, rene, tomme blomsterpotter. Ellis grep begge hankene. Bo rakte ut en hånd, men lot den så falle. Ellis la merke til det. Kurven var veldig lett; dette var ingen styrkeprøve. «Vil du ta denne siden?» spurte Ellis. De holdt i hver sin hank og gikk sammen, og saktnet farten til skrittene deres var like.

Snart kunne Ellis nesten se blomstene plantet. «Ferdig! Nå skal vi plante!» Men Nia lette fortsatt. På det åpne gresset lå en tørr papirstjerne, kremhvit mot de bleke gresstråene. «Der er det en til», sa Nia. Bo sukket. Ellis hadde lyst til å sukke også. Å plante hørtes mye mer spennende ut enn én siste papirbit.

Så husket Ellis jobben som ingen hadde tatt. «Falkeblikk fant noe vi hadde gått glipp av», sa Ellis. «La oss gi det siste stykket vårt beste.» Ellis bøyde seg nærmere og smilte stille mens Nia plukket opp stjernen med hanskehånden. Kit sjekket ruten én gang til. Denne gangen var alle enige om at flekken var ryddet. Deniz bar bort den lukkede søppelsekken.

De tok en pause i skyggen. Deniz hjalp dem å ta av hanskene, og alle vasket hendene med såpe ved vasken i parken før de drakk vann. «Fortsatt klare?» spurte Ellis. Bo ville hvile litt lenger. Så de ble sittende. Et lag kunne vente på noen uten å falle fra hverandre. Ellis oppdaget at det å vente kunne være et ganske aktivt valg.

Til plantingen kom hanskene på igjen. Deniz gravde hullene og viste hvor stor plass plantene trengte. Kit sjekket avstanden. Bo rakte fram de små pottene. Nia holdt en småplante stødig mens Ellis forsiktig vippet en liten vannkanne mot jorda. Vannet hørte hjemme rundt røttene, ikke i en storslått sprut over alles kapper.

«Litt mer», sa Nia. Og så: «Nå er det nok.» Ellis stoppet. Fire små blomstrende planter sto i bedet, med plass til å vokse. Papiret var borte fra gresset, det var farger ved stien, og ingen kranglet om hvem sin del som betydde mest. Ellis så fra den ene vennens gjørmete hansker til den neste og følte seg herlig lett.

Etter enda en ordentlig håndvask sto de ved siden av arbeidet sitt. Deniz takket hele laget. «Dere lyttet, delte på jobbene og passet på hverandre. Parken er bedre takket være dere alle fire.» Ellis holdt nesten på å tre fram alene. Så åpnet en arm seg mot vennene i stedet. «Superheltlaget vårt klarte det.»

«Hvem er kaptein nå?» spurte Bo med et glis. Ellis så på Falkeblikk, Stødige Hender og Stifinner. «Vi kan bytte på når en jobb trenger en kaptein.» Kit brettet sammen kartet. Nia beundret blomstene. Fire kapper flagret mens de gikk hjem sammen, med god plass til alle langs stien.