Sankt Nikolas og de hemmelige gavene en personlig bok med barnet ditt som helten

For lenge, lenge siden lå det en by som het Myra ved Middelhavets solfylte kyst. Den lå i landet Lykia, mellom oliventrær og gamle steinhus, med en travel liten havn der fiskebåtene duppet på det blå vannet. I dag heter byen Demre, og den ligger på sørkysten av Tyrkia. Og i Myra bodde det en gutt som het Theo.

Hver morgen løp Theo ned til havna for å se båtene komme inn. Og veldig ofte, der nede ved havna, så han biskopen i Myra, en snill mann med grått skjegg som het Nikolas. Nikolas ga alltid bort ting. Han ga brød til de sultne, kapper til dem som frøs, og mynter til de fattige, og han ville aldri at noen skulle takke ham.

En morgen delte Nikolas ut brød fra en stor kurv. Da kurven var tom, så han på Theo og smilte. «Du har skarpe øyne og raske føtter», sa han. «Jeg trenger en hjelper som kan holde på en hemmelighet. Vil du være den hjelperen?»

Theo nikket så ivrig at krøllene spratt. «Jeg kan holde på en hemmelighet», sa han. «Det lover jeg.»

Samme ettermiddag, mens de gikk gjennom de trange gatene, kom de forbi et lite steinhus. Gjennom det åpne vinduet så Theo en far og de tre døtrene hans sitte ved et tomt bord. Ingen sa noe. Faren satt med hodet i hendene.

«Hva er i veien med dem?» hvisket Theo.

«Faren deres har mistet alt han eide», sa Nikolas lavt. «Han har ingen penger til å gi døtrene sine en god start i livet, og de er redde for at de aldri skal få noen lykkelig framtid i det hele tatt.»

«Kan du ikke bare gi dem litt penger?» spurte Theo.

Nikolas ristet på hodet. «En stolt mann liker ikke å ta imot gaver mens naboene ser på», sa han. «Og en gave er best når ingen vet hvem som ga den. Så vi gjør det i all hemmelighet.»

Den kvelden, i biskopens hus, i skinnet fra en liten oljelampe, satt Nikolas og Theo ved et trebord og fylte små lærpunger med skinnende gullmynter. Så knyttet de pungene godt igjen med hyssing.

Sent på natten, da alle i Myra sov, listet de seg ut av huset. Theo bar lykta, og Nikolas gjemte en pung under kappen. Månen skinte på de hvite murene og de sølvgrå olivenbladene, og skrittene deres var lydløse mot steinene. Hos den fattige familien sto vinduet åpent for å slippe inn den svale nattelufta.

«Nå», hvisket Nikolas. «Kast den, Theo. Forsiktig!»

Theo svingte armen og slengte den lille pungen inn gjennom vinduet. Den landet med et mykt klirr på gulvet der inne. Så skyndte han og Nikolas seg bort i skyggene før noen rakk å se dem.

Om morgenen klarte ikke Theo å holde seg borte. Han listet seg tilbake og kikket inn i kanten av vinduet. Den eldste datteren hadde funnet pungen på gulvet, og gullmyntene lå og skinte i hendene hennes. «Pappa! Pappa, se!» ropte hun. Hele familien samlet seg rundt henne, de gispet og lo og klemte hverandre. «Hvem kan ha gjort noe så snilt?» spurte faren. Men det var det ingen som visste.

Noen netter senere gikk Nikolas og Theo ut igjen med enda en pung gull. Denne gangen satt en nysgjerrig katt på en mur og fulgte dem med store gule øyne, så de krøp sammen bak muren og ventet til den mistet interessen og tuslet av gårde. Så slengte Theo den andre pungen inn gjennom vinduet, og igjen løp de sin vei uten at noen så dem.

Men faren var fast bestemt på å finne ut hvem den hemmelige vennen hans var. Så den tredje natten lukket han skoddene godt, og han satte seg ved døra og holdt vakt.

Da Nikolas og Theo kom, var vinduet lukket. «Hva gjør vi nå?» hvisket Theo.

Nikolas så opp mot taket og smilte. «Det finnes alltid en annen vei», sa han. Stille gikk de opp trappen til det flate taket, og Nikolas slapp den tredje pungen ned gjennom pipa.

Der nede ved peisen hadde døtrene hengt opp strømpene sine til tørk. Pungen ramlet ned gjennom pipa, sprakk opp, og gullmyntene trillet ned i strømpene, klirrende og glitrende i lyset fra ilden.

Faren hørte lyden og løp ut. Der, nederst i trappen, fant han biskopen og gutten. «Nikolas!» ropte han. «Det var deg hele tiden!» Han prøvde å knele og takke ham, men Nikolas la bare en finger mot leppene.

«Vær så snill», sa han vennlig. «Ikke fortell det til noen. Takk Gud, ikke meg.»

Faren nikket, med gledestårer rennende nedover kinnene, og han lovet å bevare hemmeligheten.

Da Nikolas og Theo gikk hjem under stjernene, med havet skinnende nedenfor byen, sa Theo: «Jeg skal heller aldri fortelle det. Aldri noensinne.» Og hemmeligheten kjentes varm inni ham, som et lite bål.

Ikke lenge etter feiret hele byen at de tre døtrene begynte sine nye, lyse liv, med musikk og blomster i gården. Theo sto i utkanten av folkemengden og smilte, for han visste noe som ingen andre visste.

Men slike hemmeligheter har en tendens til å skinne gjennom. Mange år senere fikk folk faktisk vite hvem som hadde lagt igjen gullet, og de var glade i Nikolas for det. Etter at han var død, kalte de ham Sankt Nikolas, og de fortalte historien over hele verden. I noen land ble navnet hans til Sinterklaas, i andre til Santa Claus, og hos oss lever han videre i julenissen. Og den dag i dag, natten før festdagen hans eller på julaften, henger barn opp strømpene sine ved peisen og håper at noen snille skal komme i all hemmelighet og fylle dem, akkurat som Nikolas fra Myra en gang gjorde.