Regnværsdagens romrakett en personlig bok med barnet ditt som helten

Regnet trommet på vinduet hele formiddagen. Det trommet på taket, det gurglet i nedløpsrøret, og det fylte hagen med sølepytter. Turen til parken var avlyst, og Jasper satt i sofaen med begge hendene under haka og så på dråpene som kappløp nedover glasset.

«Det er ingenting å gjøre», sa Jasper.

Akkurat da hørtes et dunk og et skrap ute i gangen. Mamma kom baklengs inn og dro på den største pappesken Jasper noen gang hadde sett. Det nye kjøleskapet hadde kommet i den tidligere i uka. Nå var den tom, og den var høyere enn Jasper.

«Hva kan en så stor eske være?» spurte mamma.

Jasper så på esken. Det var som om esken så tilbake. «En rakett», sa Jasper. «En ekte romrakett.»

De bredte gamle aviser utover gulvet. Mamma klippet et rundt vindu øverst og en dør på siden med saksen, for saks er en jobb for en voksen. Jasper malte esken med forsiktige strøk, tegnet målere og knapper og et stort, rundt ratt på innsiden av veggen og teipet tre papirfinner nederst. Mamma rullet en kjegle av rød kartong til nesen. Det siste var hjelmen. Jasper fant det blanke dørslaget på kjøkkenet og satte det på hodet. Det var litt for stort, og det var helt perfekt.

«Alle oppdagere trenger et kart», sa Jasper. «Ellers, hvordan skal man finne veien hjem?»

Så ved kjøkkenbordet tok Jasper et langt ark og fargestiftboksen. Jaspers lillebror kravlet opp på stolen på den andre siden og rakte fram fargestiftene én etter én, den gule først. Midt på venstre kant tegnet Jasper sola, stor og glødende. «Sola er en stjerne», sa Jasper. «Og åtte planeter går rundt den.»

Jasper tegnet dem på arket og sa navnet på hver enkelt høyt. Merkur, liten og grå og nærmest sola. Venus, innhyllet i tykke, gule skyer. Jorda, blå og grønn, hjemme. Mars, rød. Så et rotete belte av små steiner. Så Jupiter, den største, med striper. Saturn med ringene sine. Så Uranus og Neptun, langt ute, kalde og blå. Mamma lærte dem et rim for å huske rekkefølgen, og Jaspers lillebror prøvde å synge det og fikk alle ordene hulter til bulter, og begge to lo.

Jasper rullet sammen kartet, bandt en hårstrikk rundt og klatret inn i raketten. Dørslaget kom på. Mamma vinket fra døråpningen.

«Fem», sa Jasper. «Fire. Tre. To. En. Avgang!»

Og i Jaspers fantasi begynte esken å riste. Den rumlet. Den brølte. Stua forsvant, regnskyene suste forbi det runde vinduet, og pappraketten ble en ekte rakett som klatret ut av det grå og inn i mørket. Dørslaget var nå en ekte romhjelm med en klar boble foran, og klærne til Jasper var blitt en hvit romdrakt, for i rommet finnes det ingen luft å puste i. Under dem bøyde jorda seg bort, blå og hvit og vakker.

Langt framme lyste noe sterkere enn noe Jasper noen gang hadde sett. Sola. «Det er det varmeste stedet av alle», sa Jasper og senket det gylne visiret. «Altfor varmt å besøke.» Så Jasper vinket fra veldig langt unna. Nær sola skyndte en liten grå planet seg av sted: Merkur. Så kom Venus, gjemt i tykke, gule skyer, den varmeste planeten av dem alle. Jasper sjekket kartet. Helt riktig.

Så svingte raketten utover, forbi jorda, forbi den grå månen og videre mot en liten rød prikk som ble større og større. Mars! Raketten landet med et mykt dunk i rødt støv. Jasper klatret ned, satte seg på huk og øste opp en hanskefull. Støvet var rødt fordi det var rustent, som en gammel sykkel som har stått ute i regnet. Det lå steiner overalt. To bitte små, klumpete måner hang på himmelen, og langt borte reiste en enorm gammel vulkan seg, høyere enn noe fjell på jorda.

Jasper klatret inn igjen og fløy videre. Og så, med ett, var det steiner overalt. Store, små, klumpete steiner som tumlet sakte rundt i mørket. Til venstre, til høyre, over, under. Hvilken vei var veien videre? Det kilte i magen på Jasper. Vinduet var fullt av steiner, og ingenting lignet på noe.

Jasper trakk pusten dypt. Så tok Jasper av hårstrikken og rullet ut kartet.

Der var sola. Der var Merkur og Venus og Jorda og den røde Mars. Og etter Mars, det rotete beltet av små steiner. «Etter Mars kommer romsteinene», sa Jasper langsomt med fingeren på arket, «og så den aller største planeten.» Jasper så opp. Langt bortenfor de tumlende steinene var det et mykt, stripete skjær. Forsiktig og langsomt, rundt hver eneste stein, styrte raketten mot det.

Der var den. Jupiter, så diger at den fylte hele vinduet, med belter i kremhvitt og oransje og brunt, og en stor, rød storm som var større enn hele jorda. Jasper presset begge hanskene mot glasset og lo høyt. Lenger borte svevde Saturn i ringene sine, og ringene glitret, for de var laget av millioner av biter av is og stein. Langt, langt bak var hjemmet en bitte liten blå prikk.

«Nå er det tid for å dra hjem», sa Jasper og svingte rattet.

Landing! Raketten landet med et dunk på stueteppet. Regnet trommet fortsatt på vinduet. Mamma og Jaspers lillebror satt i sofaen.

«Hvor har du vært?» spurte mamma.

«Overalt», sa Jasper, rullet ut kartet og teipet det fast på siden av raketten. Så pekte Jasper på hver enkelt og sa navnet på alle planetene i riktig rekkefølge, fra Merkur til Neptun, og fortalte om det rustne støvet, stormen på Jupiter og de isete ringene. Jaspers lillebror lyttet med åpen munn.

Mamma ga Jasper en god klem. «Du tegnet ditt eget kart», sa hun, «og det fant veien. Du er en ekte romforsker.»