Klodshans en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang en gård ved en stille vei, og der bodde en familie med tre sønner. De to eldste brødrene var så kloke at alle i bygda sa at de ville komme langt. De hadde lest hver eneste bok på hylla og kunne si opp hele sider utenat. Den yngste het Hans, og noen ganger kalte folk ham Klodshans, fordi han ikke var en mann for lange taler. Han likte å se nøye på ting, og han hadde en måte å si akkurat det han mente.

En morgen kom nyheten om at prinsessen på det nærliggende slottet ønsket selskap. Hun var kvikk og klok, og hun var lei av gjester som bare bukket og sa store ord. Hun ville bli glad for enhver som kunne svare godt på spørsmålene hennes, og den personen ville hun beholde hos seg som venn og historieforteller.

De eldre brødrene var henrykte. De stilte seg ved tregrinda og øvde på talene sine til hønene ble lei. Den ene sa opp alle diktene han kunne. Den andre regnet opp alle verdens viktige ting i alfabetisk rekkefølge og viftet med armen for at det skulle høres større ut. Hans satt på grinda og lyttet og svingte med skoene.

«Skal du også dra?» spurte den eldste med et lite fnis.

«Det tror jeg,» sa Hans. «Jeg har aldri sett et slott.»

«Du har ingen tale,» sa den andre broren. «Du gjør oss bare til latter.»

«Da sier jeg det som faller meg inn,» sa Hans, og det kunne ingen innvende noe mot.

Brødrene skyndte seg foran langs veien og mumlet ordene sine. Hans skyndte seg ikke. Han hentet den lille, sterke geita fra tunet, tok repet og gikk ved siden av henne. Geita travet avgårde, fornøyd med solskinnet og duften av hekkene. Hans trengte ingen staselig hest. Han hadde selskap, og det syntes han var bedre.

Mens de gikk, la Hans merke til noe som glitret i gresset ved hekken. Det var en stor svart fjær, blank som en våt stein, mistet av en kråke som hadde fløyet videre. Hans tok den opp og snudde den i lyset.

«Den kan kanskje komme til nytte,» sa han og stakk den forsiktig ned i vesten.

Litt lenger fremme, halvt skjult under et syrebladd, fant han en gammel tresko, slitt glatt av mange turer. Den hadde et hull i hælen, men formen var god og dyp.

«Den kan kanskje også komme til nytte,» sa Hans og bar den under armen. Geita snuste på den og virket enig.

Der veien senket seg ved en fuktig skråning, ble jorden til myk leire. Hans knelte og øste litt klissete gjørme ned i treskoen, bare fordi det føltes rett. Geita gnagde på gresset ved siden av ham og tygde tenksomt. Hans tørket hendene i gresset og gikk videre med en fjær, en tresko full av gjørme og en geit. Han syntes det var en svært respektabel samling.

Endelig reiste slottet seg foran dem, med høye vinduer fulle av lys. Brødrene var allerede inne og sto på flisegulvet i den store salen. Prinsessen satt på en beskjeden trone og så på dem med haken i hånden. Hoffmennene sto langs veggene og prøvde å se ut som om de ikke lyttet.

Den eldste broren gikk fram, åpnet munnen og sa ingenting i det hele tatt. De store ordene han hadde øvd så nøye på, hadde fløyet ut av hodet hans. Den andre broren prøvde, og hodet hans var like tomt. De sto der røde i ansiktet, og prinsessen løftet øyenbrynene.

«Er det alt?» spurte hun. «Er det ingen her som kan snakke?»

«Det kan jeg,» sa Hans og kom inn, mens geita ventet høflig ved døren.

Prinsessen så på fjæren og treskoen. «Og hva har du med deg?»

Hans holdt dem opp. «En kråkefjær som jeg fant på veien, og en gammel tresko. Jeg tenkte at de kanskje kunne komme til nytte.»

«Til hva da?» spurte prinsessen og bøyde seg interessert fram.

«Til matlaging, selvfølgelig,» sa Hans helt alvorlig. «Treskoen er gryta, og fjæren er skjeen til å røre med. Det er ikke mye til kjøkken, men jeg har laget verre middager med mindre.»

Prinsessen blmyste. Så smilte hun, for det var et ekte svar, og hun hadde ikke hørt et ekte svar hele dagen.

«Og hva kommer i gryta?» spurte hun.

Hans vippet treskoen slik at hun kunne se leiren i den. «Litt gjørme til å begynne med. Hver god gryterett trenger noe å bygge på. Resten kan du ha i når du blir sulten.»

Prinsessen lo høyt, og hoffmennene lo også, vennlig, for det var umulig å la være. Selv brødrene fikk fram et skjelvende smil.

«Du er den første i dag som har fått meg til å le,» sa prinsessen. «Vil du bli og fortelle meg historier? Jeg vil gjerne ha en venn som ser vanlige ting på en interessant måte.»

«Det vil jeg gjerne,» sa Hans. «Bare geita også får bli.»

Slik ble det avtalt. Geita slo seg ned i den solfylte borggården og knasket på gresset mellom heller, og Hans satte seg ved siden av prinsessen på en steinbenk og begynte å fortelle henne om en fjær, en tresko og en tur langs en vei. Etter det kalte ingen ham Klods lenger, eller hvis de gjorde det, sa de det kjærlig.