Hvor er julenissens reinsdyr? en personlig bok med barnet ditt som helten

På Nordpolen, på julaften, hadde alle det travelt. Nissene pakket inn de siste gavene og knyttet de siste sløyfene. Nissemor bakte en stor porsjon pepperkaker til turen. Og julenissens yngste hjelper, en gutt som het Jonas, hadde den aller viktigste jobben av alle: å gjøre reinsdyrene klare til årets største flytur.

Jonas tok på seg en rød vinterjakke, strikkevotter og snøstøvler og knirket bortover snøen til stallen. Der inne var det varmt, og det luktet høy. Dasher var der, og Dancer, og Prancer og Vixen, Amor og Donner og Blitzen, og alle sammen trampet med hovene og ristet på geviret, spente på natta som ventet.

Men innerst i rekka sto en bås tom.

«Komet?» ropte Jonas. «Komet, hvor er du?»

Ingen svarte. Teppet til Komet lå pent brettet sammen, og bøtta med havre var ikke rørt. Og bakdøra i stallen svingte sakte fram og tilbake.

Jonas så ned. Der i snøen gikk en rad med hovavtrykk bort fra stallen. Og hovavtrykkene lyste, ganske svakt, med et sølvskjær.

Jonas løp rett til verkstedet til julenissen. Julenissen holdt på å gå gjennom lista si for aller siste gang.

«Julenissen! Komet er borte!»

Julenissen så opp over brillene. «Borte? På julaften? Å, du store min.» Han bredte ut et stort kart over Nordpolen på skrivebordet. «Komet er et nysgjerrig reinsdyr,» sa han. «Vil alltid se hva som er bak neste bakketopp. Hvis de hovavtrykkene går noe sted, så går de denne veien, inn i den snødekte skogen.» Han banket fingeren mot kartet. «Kan du finne Komet og få Komet med hjem, Jonas? Vi må dra ved midnatt, og sleden flyr ikke skikkelig uten hele spannet.»

«Jeg skal finne Komet,» sa Jonas. «Jeg lover.»

Så dro Jonas av gårde og fulgte de lysende hovavtrykkene forbi verkstedet og inn i den månelyse furuskogen. Trærne var høye og mørke, og greinene var tunge av snø. Nå og da gled en klump snø ned fra en grein og falt med et mykt dump. Hovavtrykkene snodde seg mellom trærne, rundt en stor stein og over en liten bakke, og så, helt plutselig, forsvant de under en ny snøfonn.

Jonas stoppet. Hvilken vei nå? Skogen fortsatte i alle retninger, og alt så likt ut.

Akkurat da flakset en liten rødstrupe ned og satte seg på en lav grein, med det røde brystet lysende mot snøen.

«Unnskyld, rødstrupe,» sa Jonas, «har du sett et reinsdyr gå forbi? Et reinsdyr som heter Komet?»

Rødstrupen la hodet på skakke. Så hoppet den bortover greinen, kvitret og fløy et lite stykke inn mellom trærne. Den satte seg på en annen grein og så tilbake på Jonas, som for å si: «Denne veien!»

Jonas fulgte etter. Rødstrupen fløy fra tre til tre og ventet hver gang til Jonas hadde tatt den igjen, til de kom ut av skogen på bredden av en islagt bekk. Og der, ved siden av isen, sto Komet.

Komet hadde funnet et lite grantre som vokste helt alene ved bekken, pyntet med en lang, skinnende girlander av sølvglitter. Ingen vet hvem som hadde hengt glitteret der. Kanskje en nisse. Kanskje vinden. Men Komet hadde villet se nærmere og hadde trengt seg inn mellom greinene, og nå var glitteret viklet rundt og rundt geviret til Komet, og den andre enden satt fast i en lav grein. Komet kom verken fram eller tilbake.

«Å, Komet,» sa Jonas. «Der er du jo.»

Komet ga fra seg et lite, flaut fnys.

«Stå stille,» sa Jonas. «Jeg skal få deg løs.»

Svært forsiktig strakte Jonas seg opp og begynte å vikle av glitteret. Det var vanskelig med votter på, så Jonas tok dem av og gjorde det med bare fingrer, selv om lufta var iskald. Rundt og rundt, løkke for løkke, til enden av girlanderen endelig løsnet fra den lave greinen. Jonas løftet glitteret forsiktig av geviret til Komet, og Komet steg fri og ristet seg over hele kroppen, så snøen føk til alle kanter.

Så dyttet Komet mulen forsiktig mot de kalde hendene til Jonas, og rødstrupen kvitret fra greinen sin.

«Takk, rødstrupe,» sa Jonas. «Kom igjen, Komet. Klokka er nesten tolv!»

Det trengte ikke Komet å få beskjed om to ganger. Komet satte av gårde i galopp, tilbake langs sporet av lysende hovavtrykk, gjennom den månelyse furuskogen og over den lille bakken og rundt den store steinen, med Jonas løpende etter så fort snøstøvlene kunne bære ham. Foran dem, mellom trærne, lyste vinduene i stallen på Nordpolen gyllent og varmt.

Alle sto og ventet på tunet. Sleden var lastet høyt med gaver, de andre reinsdyrene sto allerede i seletøyet, og julenissen så på den store gullklokka si.

«Komet!» ropte julenissen, og alle nissene jublet.

Jonas ledet Komet til den tomme plassen i seletøyet, og nissene spente fast remmene. Og mens hver eneste bjelle på seletøyet klinget, tok Komet endelig plassen sin i spannet.

Julenissen klatret opp i sleden og tok tømmene. «Godt gjort, Jonas,» sa han og blunket. «Jeg visste at jeg kunne stole på deg.»

Klokka i verkstedet begynte å slå tolv. «Av sted, Dasher! Av sted, Dancer! Av sted, Prancer og Vixen!» ropte julenissen. «Fram, Komet! Fram, Amor! Fram, Donner og Blitzen!»

Reinsdyrene sprang fram, og sleden løftet seg fra snøen, opp og opp mot stjernehimmelen på julaften, med Komet stolt fremst. Jonas vinket og vinket til sleden bare var et bitte lite blink blant stjernene.

Den natta fløy sleden over byer og bygder i hele verden. Den fløy over sovende hus med varme, lysende vinduer og over tak der barn lå og drømte, og i hvert eneste hus den besøkte, ble gavene lagt under juletreet, akkurat i tide.

På første juledags morgen våknet Jonas tidlig og gikk ut på stalltunet. Reinsdyrene sto alle sammen tilbake i båsene sine og sov tungt, og Komet snorket fornøyd. Og der i snøen, rett utenfor døra til Jonas, lå en bitte liten sølvbjelle fra seletøyet til Komet, knyttet fast med et lite rødt bånd.

Jonas plukket den opp og ristet på den. Den klinget med en lyd som stjernelys. Det var den aller fineste takkegaven av alle.