Fløyelskaninen en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang en fløyelskanin som en lys morgen ble gitt til et lite barn. Han var lubben og myk, med brun og hvit pels, trådhår til værhår og rosa sateng inni ørene. Barnet satt på teppet på barnerommet og rakte frem begge hendene, og kaninen ble lagt i dem. Barnet klemte ham, og kaninen kjente seg varm helt igjennom.

Barnerommet var fullt av leker. Det var optrekksmus og malte klosser, en tHbåt og en blikktrompet. Alle sammen var veldig fine og litt stolte, og de snakket om hvor nye og kloke de var. Fløyelskaninen var sjenert. Han følte at han bare var stappet med sagflis, og han visste ikke hva han skulle si til dem.

Den eldste leken på hyllen var Skinnhesten. Pelsen hans var slitt tynn av år med hender, og det meste av halen var borte. De andre lekene la nesten ikke merke til ham, men kaninen likte de snille, slitne øynene hans.

En ettermiddag, mens barnet sov trygt på en pute like ved, spurte kaninen ham: «Hva er Ekte? Betyr det at man har en del som summer, eller et håndtak man kan vri på?»

«Ekte handler ikke om hvordan man er laget,» sa Skinnhesten. «Det er noe som skjer med deg. Når et barn er glad i deg i lang, lang tid, ikke bare for å leke med deg, men virkelig er glad i deg, da blir du Ekte.»

«Gjør det vondt?» spurte kaninen.

«Noen ganger,» sa Skinnhesten, som alltid var ærlig. «Men når du er Ekte, bryr du deg ikke. Pelsen din kan bli slitt av kjærlighet, og øynene dine kan henge. Det gjør ikke noe, for når du først er Ekte, kan du ikke være stygg, unntatt for folk som ikke forstår det.»

Kaninen satt helt stille og tenkte på det. Han håpet at det ville skje med ham, selv om han ikke kunne forestille seg hvordan.

Den natten sovnet barnet med kaninen under den ene armen, i en seng med et lappeteppe. Etter det kom kaninen med overalt. Han red i barnets albuekrok og satt ved siden av barnet ved hvert måltid. Han ble dratt gjennom gangen og glemt i gresset, og hver kveld ble han funnet igjen og båret opp trappen. Sakte ble pelsen hans slitt, og værhårene bøyde seg.

Om sommeren dro familien ut i hagen. Barnet satt på et teppe blant blomstene og holdt kaninen tett inntil seg. På andre siden av blomsterbedet så kaninen noen ekte kaniner. De var brune og raske, med dirrende neser og sterke bakbein. De hoppet og snuste, og en av dem så på ham.

«Kom og lek,» ropte den.

Kaninen ville så gjerne, men han fikk ikke beveget beina. De var bare av tøy. Så han ble i barnets armer, og de ville kaninene spratt av gårde. Han kjente seg litt trist, men barnets armer var fortsatt varme, og han ble holdt veldig hardt.

Så ble barnet sykt med en mild feber. I noen dager hvilte barnet seg godt i sengen med en omsorgsperson som satt tett ved, og alt i huset var stille. Kaninen ble holdt nær, og han var glad, selv om han nå var ganske loslitt.

Når barnet var frisk nok til å være ute i frisk luft, bar omsorgspersonen den slitte kaninen ut i hagen og satte ham forsiktig ned ved siden av en kurv, blant blomstene. Noen av de gamle tingene fra barnerommet ble ryddet bort, siden det var på tide med nye, og kaninen ble latt vente.

Han satt helt stille i det grønne. Han tenkte på barnet og teppet og på alle nettene under lappeteppet. Han var så ensom at en liten tåre gled nedover fløyelsnesen hans og falt ned i en blomst.

Der den falt, åpnet blomsten seg på vidt gap. En fe steg ut, liten og skinnende. «Lille kanin,» sa hun, «jeg passer på alle lekene som har blitt elsket. Du har gitt barnet ditt så mye at jeg kom for å hente deg.»

«Men jeg er allerede Ekte for barnet,» sa kaninen.

«For barnet, ja,» sa feen. «Nå skal du bli Ekte for alle.» Hun kysset den slitte nesen hans.

Et mykt lys steg opp rundt ham. Sømmene hans ble varme, og han kjente bakbeina skyve mot jorda. Han kunne klø seg i øret med en fot, noe han aldri hadde gjort før. Kaninen så ned og så at han var en ekte brun kanin med sterke poter.

Han tok et lite, ustøtt hopp i det duggvåte gresset. Så hoppet han igjen og igjen, til han spratt av glede. To ville kaniner kom løpende til ham, og de dro av sted sammen.

Våren etter satt barnet på hageteppet, friskt og rosenrødt. En brun kanin kom ut av buskene og satte seg ganske nær og så på barnet. Det var noe kjent i ansiktet hans, og barnet så lenge på ham.

Kaninens øyne var snille, og barnet smilte. De syntes å si: «Det er meg.» Så hoppet kaninen tilbake mellom blomstene, og han var Ekte.