Fanta-Ghirò den vakre en personlig bok med barnet ditt som helten

I et rike med grå steintårn og brede grønne jorder bodde det en konge med tre døtre. I salen hans sto det tre stoler. Den røde stolen betydde at han var sint. Den svarte stolen betydde at han var bekymret. Den blå stolen betydde at alt var bra og at han var glad. Alle på slottet kjente stolene, og hver morgen kikket de inn for å se hvilken kongen hadde valgt.

En morgen kom de tre søstrene inn i salen og fant faren på den svarte stolen. Den røde og den blå stolen sto tomme ved siden av ham. Han støttet haken i hånden og stirret på vinduet.

«Rett bak åsene ligger det et naborike,» sa han. «Jeg vet ikke om herskeren der vil ha vennskap eller bråk. Jeg vil gjerne sende bud, men jeg vet ikke hvem som kan bære det.»

Den eldste søsteren sa at en budbringer i en fin kjole og med en gullbrosje ville holde. Den mellomste søsteren sa at et stort følge med bannere ville vise kongens betydning. Kongen ristet på hodet. Ingen av planene virket riktige.

Den yngste datteren var Fanta-Ghirò, og hun hadde tenkt i stillhet. «Far, en fin kjole og en folkemengde gjør dem bare nervøse,» sa hun. «La meg dra. Alle ser på en prinsesse, men ingen ser på en reisende. Jeg kan finne ut mer, og jeg kan tilby vennskap uten oppstyr.»

Kongen så lenge på henne. Til slutt smilte han litt. «Du er den minste av døtrene mine, men du har det skarpeste hodet. Du kan dra, hvis en betrodd veileder rir ved din side.»

Fanta-Ghirò valgte en enkel mørk blågrønn tunika med kremfargede ermer, myke oker bukser, solide brune støvler og en kort blå kappe. Hun lot smykkene bli igjen i esken. Kongen ga henne en rull forseglet med voks. Da hun snudde den, så hun at det ikke sto noe på den i det hele tatt.

«Ordene er dine,» sa faren. «Seglet viser bare at du kommer fra meg.»

Hun og veilederen red ut ved daggry langs den svingete veien. Tåke lå i dalene, og lerker steg opp fra jordene. Veilederen, som hadde kjent henne siden hun var liten, så henne sitte rak i salen og sa ingenting, han smilte bare. Utpå ettermiddagen reiste nabokongens slott seg foran dem på sin høyde.

Portvakten førte dem inn i en hage full av roser og klipte hekker. Der sto en gammel gartner ved et lite bord. På bordet lå et brett med glitrende pyntegjenstander og ved siden av en tau-rull og en lykt.

«Svar på gåten min,» sa gartneren. «Jeg har nøkler, men åpner ingen låser, og jeg har plass, men ikke noe rom. Hva er jeg?»

Fanta-Ghirò tenkte på dørene og nøklene hun kjente. «Et tastatur,» sa hun. «Eller kanskje et kart med tegnforklaring og tomme plasser. Jeg tror gåten handler om noe med tegn og steder til dem.»

«Et godt gjett,» lo gartneren. «Velg nå én ting fra dette bordet som du kan ta med deg.»

Pyntegjenstandene glinset som små stjerner. Men Fanta-Ghirò husket den lange veien hjem, der skumringen kommer tidlig i åsene. Hun tok tauet og lykten. «En skinnende ting er pen,» sa hun, «men et lys og et tau kan hjelpe noen i mørket.»

Gartneren bukket. «Mange går herfra med pyntegjenstander. Få går med sunn fornuft.»

En tjener førte henne så inn i den store salen. Naboherskeren satt ved et bord med et sjakkbrett foran seg, og alle hoffolkene sto rundt og ventet et lett spill mot en ung fremmed.

«Jeg hører du bærer en beskjed,» sa herskeren. «Men først skal du spille med meg.»

Fanta-Ghirò satte seg. Hun hastet ikke. Hun så på brettet slik hun en gang hadde sett på fuglene i frukthagen, og flyttet brikkene sine nøye. Hoffolkene hvisket. Så lot hun løperen gli over brettet, og herskerens konge hadde ingen steder å gå.

Salen ble stille. Herskeren stirret på brettet og så på henne. Så lo han høyt. «Jeg har ikke blitt slått slik på mange år! Hvem har lært deg det?»

«Søstrene mine og mange regnfulle ettermiddager,» sa Fanta-Ghirò. Hun la den forseglede rullen fra seg. «Faren min sender ingen andre ord enn disse: han vil gjerne være vennen deres.»

Herskeren skulle til å svare da en budbringer skyndte seg inn, støvete fra veien. Han bukket for Fanta-Ghirò og ga henne et brev. Det var i søstrenes håndskrift. Det sto at faren hadde sittet alene på den svarte stolen siden hun dro, og at slottet savnet henne.

Herskeren vinket allerede fram en tjener. «Jeg har planlagt en annen prøve til deg, en vanskeligere,» sa han.

Fanta-Ghirò brettet sammen brevet. «Den høres bra ut,» sa hun vennlig, «og jeg vil gjerne prøve den en annen dag. Men familien min trenger meg nå.»

Herskeren så på henne og forsto. «Da rir du hjem og sier til faren din at prøvene er over. Jeg vil gjerne besøke ham.»

Hun red gjennom kvelden med lykten svingende fra salen og veilederen ved siden av seg. Det var nesten mørkt da hun nådde slottet og løp opp trappen til salen.

Der satt faren hennes, og han satt ikke på den svarte stolen. Han satt på den blå stolen og smilte bredere enn hun noen gang hadde sett. Søstrene sto ved siden av ham.

«En rytter kom før deg,» sa han, «med bud fra naboherskeren. Han sier at riket hans vil ha fred.» Han åpnet armene, og Fanta-Ghirò løp inn i dem.

En uke senere var slottets gårdsplass pyntet med vimpler. Lange bord var fulle av brød, frukt og honningkaker, og midt på det største bordet sto et sjakkbrett. Naboherskeren og folket hans var kommet over åsene, og kongens folk tok imot dem ved porten.

Fanta-Ghirò, i den blågrønne tunikaen og den blå kappen, ønsket hver gjest velkommen ved navn. Herskeren ba om revansj, og hun sa ja. Alle samlet seg for å se på, og for en gangs skyld brydde ingen seg om hvem som vant.

Den røde stolen sto tom, den svarte stolen sto tom, og kongen satt på den blå stolen i solskinnet resten av dagen.