Et juleeventyr en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang, i det gamle London, en mann som het Ebenezer Scrooge. Han var rik, men han var den gjerrigste og sureste mannen i hele byen. Han smilte aldri, han ga aldri bort noe, og når noen ønsket ham god jul, brummet han bare: «Bah, humbug!»

En kald og tåkete julaften banket en gutt som het Tom, på døra til Scrooges kontor. Tom bar på en kurv med kristtorn til naboene, og han var kommet for å ønske alle en god jul. Der inne var det nesten like kaldt som ute på gata. Scrooge satt sammenkrøket ved den høye pulten sin og telte penger. Kontoristen hans, stakkars Bob Cratchit, satt og skalv på en krakk og prøvde å varme hendene over en peis med bare én eneste kullbit i.

«God jul, mister Scrooge!» sa Tom.

«Bah, humbug!» freste Scrooge. «Julen er sløseri med tid og penger.»

Bob Cratchit sendte Tom et vennlig smil og et lite blunk, og Tom bestemte seg for at noen burde holde et øye med denne sure gamle mannen.

Den natten gikk Scrooge hjem til det store, mørke huset sitt og krøp opp i himmelsengen sin med forheng. Tom, som hadde fulgt etter for å gi ham en kvist kristtorn, tittet fram bak en høy lenestol. Plutselig hørte de en klirrende, rasslende lyd som kom opp trappen. Døra gikk opp, og inn svevde et blekt og trist spøkelse, svøpt i lange lenker med pengeskrin, nøkler og hengelåser.

«Jacob Marley!» gispet Scrooge. «Min gamle kompanjong!»

«Jeg bærer lenken jeg smidde mens jeg levde», sa spøkelset sorgfullt. «Ledd for ledd, av hver eneste gode gjerning jeg aldri gjorde. Du smir på en akkurat lik, Ebenezer. Men det er fortsatt håp for deg. I natt får du besøk av tre ånder. Lytt til dem.» Og med en siste rasling i lenkene svevde Marley ut gjennom vinduet og var borte.

Klokka ett ble rommet fylt av et mykt lys. Der, ved sengen, sto en underlig, lysende skikkelse, som et barn og en gammel mann på én gang, med en klar flamme som strålte fra hodet. «Jeg er Fortidens julespøkelse», sa den mildt. Den åpnet vinduet og tok Scrooge i ermet, Tom holdt seg godt fast i sengestolpen, og plutselig fløy de alle sammen over hustakene.

De landet i et varmt og travelt lagerhus fullt av musikk og latter. En spillemann spilte fele oppe på en tønne, og en glad, rund mann danset av alle krefter. «Men det er jo gamle Fezziwig!» ropte Scrooge. «Her jobbet jeg da jeg var ung! Velsigne ham!» De så den unge Scrooge danse og le med vennene sine, og for første gang på mange år smilte den gamle Scrooge.

Da de var tilbake på Scrooges soverom, slo klokka to, og en veldig latter drønnet fra rommet ved siden av. Scrooge og Tom åpnet døra og gispet. Rommet var fullt fra gulv til tak av kalkuner og puddinger, appelsiner og ristede kastanjer og små julepaier, og øverst på det hele satt en glad kjempe i grønn kappe med en lysende fakkel i hånden. «Jeg er Nåtidens julespøkelse», buldret han vennlig. «Kom og se!»

Han viste dem Scrooges nevø Fred, som lo i juleselskapet sitt mens gjestene lekte blindebukk. Så viste han dem familien Cratchits bitte lille hus. Det var ikke mye på bordet, men fru Cratchit bar inn en liten julepudding like stolt som om den var den fineste i hele landet, og alle jublet. Bob Cratchits yngste sønn, Lille Tim, satt på den lille krakken sin med krykken ved siden av seg. Han var liten og ikke helt frisk, men han løftet koppen sin og sa: «Gud velsigne oss alle, hver og en!»

«Ånd», sa Scrooge stille, «si at det skal gå bra med Lille Tim.»

Ånden sa ingenting, og rommet bleknet bort.

På slaget tre kom en høy, taus skikkelse i en lang, mørk hette glidende mot dem. Den sa ikke et ord. Det var Fremtidens julespøkelse. Den løftet en lang hånd og pekte. De så familien Cratchits lille hjem igjen, men nå var det stille og dunkelt der. Den lille krakken ved peisen sto tom, og den lille krykken sto lent mot veggen. Ingen lo.

Scrooge falt på kne. «Ånd, jeg skal forandre meg!» ropte han. «Jeg skal bære julen i hjertet hele året rundt. Si at det ikke er for sent!» Tom sto tett bak ham, og han kunne se at Scrooge virkelig mente det.

I neste øyeblikk lå Scrooge i sin egen seng og holdt i sin egen sengestolpe, og solskinnet strømmet inn gjennom vinduet. Kirkeklokkene ringte over hele London. Scrooge slo opp vinduet, og Tom lente seg ut av ruten ved siden av.

«Hei, du der, gutt!» ropte Scrooge ned til en gutt i den snødekte gata. «Hvilken dag er det i dag?»

«Men det er jo første juledag, min herre!»

«Første juledag! Da har jeg ikke gått glipp av den!» lo Scrooge. «Kjenner du fjærkrehandleren på hjørnet? Han med premiekalkunen i vinduet, den som er like stor som deg? Løp og kjøp den, og sørg for at den blir brakt hjem til Bob Cratchit!»

Så ble den digre premiekalkunen båret gjennom gatene til familien Cratchits dør, og Tom gikk etter med kurven sin med kristtorn og smilte fra øre til øre.

Den ettermiddagen banket det på døra hos familien Cratchit. Inn kom Scrooge, helt strålende, med et fint nytt skjerf rundt halsen. «God jul!» sa han. «Jeg har kommet for å være med i festen deres, hvis dere vil ha meg. Og Bob, fra i morgen får du høyere lønn, og vi skal skaffe deg alt det kullet du trenger!»

De satte seg alle sammen rundt den gylne kalkunen, og det ble ledd og jublet og trukket i smellbonbonger til lysene hadde brent langt ned. Scrooge holdt ord. Han ble en like god venn og et like snilt menneske som den gamle byen noen gang hadde kjent, og han ble som en far nummer to for Lille Tim, som ble sterk og frisk. Og for alltid etterpå sa folk at hvis noen visste hvordan man holder jul, så var det Ebenezer Scrooge.

Som Lille Tim sa: «Gud velsigne oss alle, hver og en!»