Den stygge andungen en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var sommer ute på landet, og alt var så vakkert. Kornet stod gyllent, høyet lå i grønne stakker på engene, og storken spankulerte rundt på de lange røde beina sine. Midt i alt dette lå en gammel herregård med en dyp vollgrav rundt, og under de store kardeborrebladene nede ved vannet lå ei and på reiret sitt.

Hun hadde ligget der lenge nå og begynte å bli ganske lei. Endelig knakk det i det ene egget etter det andre, og ut kom andungene, gule og dunete, og stakk hodene fram under bladene.

– Pip, pip! sa de. Så stor verden er!

Men det aller største egget lå der fremdeles.

– Skal det aldri bli ferdig? sukket andemora og la seg på det igjen.

Til slutt sprakk det store egget. «Pip, pip,» sa den lille og tumlet ut. Han var veldig stor og veldig grå og lignet ikke de andre det minste.

– Du store min, for en stor andunge, sa andemora. Ingen av de andre ser sånn ut.

Neste dag skinte sola på de grønne bladene, og andemora tok med seg hele familien ned til vollgraven. Plask! Uti hoppet hun. «Rapp, rapp!» ropte hun, og den ene andungen etter den andre plumpet uti etter henne. Vannet slo sammen over hodene deres, men de kom straks opp igjen og fløt så fint. Den store grå andungen svømte med dem.

– Se så godt han bruker beina, sa andemora stolt, og så rett han holder seg. Han er mitt eget barn likevel, og riktig pen når man ser ordentlig etter.

Så tok hun ungene med inn i andegården for å hilse på alle sammen. Men endene der stirret på den store grå.

– Se på den der! snadret de. Så stygg han er! Ham vil vi ikke ha her.

Hønene kakket, og kalkunhanen, som var født med sporer og trodde han var keiser, blåste seg opp som et skip for fulle seil og klukket til han ble helt rød i ansiktet.

– La ham være, sa andemora og bredte ut vingene. Han gjør jo ingen noe vondt.

Men slik holdt det på dag etter dag. Alle lo av den stakkars andungen fordi han var så stor og så stygg, til og med hans egne søsken. Og til slutt var han så ulykkelig at han løp sin vei og flakset over hekken. De små fuglene i buskene fløy forskrekket opp.

«Det er fordi jeg er så stygg,» tenkte andungen, og han lukket øynene og løp videre.

Han kom til den store myra der villendene bodde, og lå der hele natta, trett og lei seg. Om morgenen så villendene på ham.

– Hva slags fugl er du? sa de. Du er fryktelig stygg. Men det får være, du kan bli i myra vår så lenge du ikke er i veien.

To unge villgjess lo av ham, de også. Så kom en stor hund plaskende gjennom sivet. Han stakk snuten helt bort til ham, snuste og plasket av gårde igjen uten å røre ham.

– Jeg er så stygg at ikke engang hunden bryr seg om meg, sukket andungen.

Mot kvelden blåste det opp til storm, og andungen fant et lite skjevt hus med ei ødelagt dør og smatt inn gjennom sprekken. Der bodde en gammel kone med katten sin, som kunne skyte rygg, male og til og med slå gnister, og høna si, som la gode egg. Kona så ikke så godt lenger og trodde at han var ei feit and som snart skulle legge egg hun også.

– Kan du legge egg? spurte høna.

– Nei.

– Kan du skyte rygg og male? spurte katten.

– Nei.

– Da får du tie når fornuftige folk snakker.

Andungen satt i et hjørne og var svært nedfor. Så fikk han en slik lengsel etter frisk luft og solskinn og etter å flyte på vannet at han måtte si det til høna.

– For en dum idé, sa høna. Spør katten om han liker å flyte på vannet. Spør kona!

– Dere forstår meg ikke, sa andungen. Og så gikk han ut i den vide verden.

Det ble høst. Løvet i skogen ble gult og brunt, og vinden fikk det til å danse. En kveld, mens sola gikk ned, steg en hel flokk store, vakre fugler opp fra buskene. De var blendende hvite og hadde lange, smidige halser. Det var svaner. De bredte ut de store vingene sine og fløy bort til varmere land. Den stygge andungen strakte halsen etter dem og satte i et skrik som var så rart at han ble redd av det selv. Han visste ikke hva de het eller hvor de fløy, og likevel var han glad i dem som han aldri hadde vært glad i noe før.

Så kom vinteren, så kald, så kald. Andungen måtte svømme rundt og rundt i vannet for å holde en liten råk åpen, men for hver natt ble den mindre, til andungen ikke kunne røre seg og frøs fast i isen.

Tidlig om morgenen kom en snill bonde forbi. Han så ham, gikk ut og knuste isen med tresko sin og bar ham hjem til kona. Der, i en halmkurv ved den varme ovnen, kvikket andungen til igjen. Bondens barn kom med brødsmuler til ham hver dag og holdt dem fram helt forsiktig for ikke å skremme ham. Og slik fikk andungen være varm og trygg hele den lange vinteren, mens snøen falt utenfor.

Da sola begynte å varme igjen og lerkene sang, løftet andungen vingene. De var sterkere enn før og bar ham høyt opp og langt bort, til han slo seg ned i en stor hage der epletrærne blomstret og syrinene lot de lange grønne greinene sine henge ned over en buktende innsjø.

Ut av krattet kom tre vakre hvite svaner. De bruste med fjærene og fløt så lett på vannet. Andungen kjente dem igjen, og en underlig tristhet kom over ham.

«Jeg vil fly bort til de kongelige fuglene,» tenkte han, «selv om de ler av meg fordi jeg er så stygg.» Og han fløy ut på vannet og svømte mot dem. Da de kom farende mot ham med strittende fjær, bøyde han hodet ned mot vannet, klar til å bli ledd av.

Men hva så han i det klare vannet? Han så sitt eget speilbilde, og han var ikke lenger en klossete, mørkegrå fugl, stygg å se på. Han var en svane!

Det gjør ingenting å være født i en andegård, når man bare har ligget i et svaneegg.

De store svanene svømte rundt ham og strøk ham med nebbene sine. Noen små barn kom inn i hagen og kastet brød ut i vannet, og den minste ropte: «Der er det en ny!» Og de andre jublet: «Ja, det har kommet en ny! Og den nye er den vakreste av alle, så ung og så fin!»

Da ble han helt sjenert og stakk hodet under vingen. Han var lykkelig, så lykkelig, men slett ikke hovmodig, for et godt hjerte blir aldri hovmodig. Han bruste med fjærene, løftet den slanke halsen og sa av hele sitt hjerte:

– Så mye lykke drømte jeg aldri om da jeg var den stygge andungen.