Bursdagsønsket en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var Noras bursdag, og hele huset var fullt av latter. Ute i hagen sto langbordet pyntet med en rutete duk, papirtallerkener og små flagg. Ballonger i rødt, gult og blått duppet over stolene, og ved enden av bordet lå en stor haug med gaver, pakket inn i glanspapir med krøllete bånd.

Alle var kommet. Mamma og pappa, tante Kari, onkel Per, fetter Henrik og alle Noras beste venner fra barnehagen. Alle hadde spisse papirhatter på hodet, og alle snakket på én gang. Nora satt ved bordenden, midt i alt sammen, og hun var så glad at hun nesten ikke klarte å sitte stille.

Så ble det helt stille. Pappa kom ut på verandaen med kaka. Den var stor og rund, med hvit glasur og jordbær på toppen, og lysene blafret i den milde vinden.

«Nå må du ønske deg noe,» hvisket pappa. «Men husk at det er hemmelig.»

Nora lukket øynene. Hun tenkte på det hun ønsket seg aller mest i hele verden. Hun sa det ikke høyt. Hun tenkte det bare, så forsiktig som hun kunne. Så blåste hun opp kinnene som to ballonger og blåste alt hun orket.

Fffuuu! Alle lysene sluknet på én gang, og gjestene klappet og ropte hurra.

Men Nora så noe som ingen andre så. Fra de sluknede lysene steg det opp en tynn, grå røykstripe, og den krøllet seg og snodde seg, rundt og rundt, helt til den ble en bitteliten stjerne. Stjernen lyste gyllent, den hadde to små armer og to små bein, og den blunket til henne.

«Hei, Nora,» sa stjernen med en stemme som en liten bjelle. «Jeg er ønskevesenet ditt. Hver gang et barn ønsker noe av hele sitt hjerte, blir jeg til. Vil du være med og se hvor ønsket ditt tar veien?»

Nora nikket så papirhatten vippet. Ingen av gjestene merket noe. Pappa lette etter kakekniven, og fetter Henrik var opptatt med å sende sjokoladekjeks rundt bordet.

Stjernen virvlet en liten sky av glitter rundt Nora, og vips, så ble hun mindre og mindre, helt til hun ikke var større enn en tommel. Ved siden av punsjebollen lå en serviett som tante Kari hadde brettet til en båt, og stjernen hjalp Nora opp i den. Så gled båten ut på punsjen.

Det var som å seile på en rosa innsjø. Appelsinskiver fløt forbi som gule øyer, bringebær vugget som små røde bøyer, og en isbit glitret som et isfjell. Nora lente seg over ripa og lo, og stjernen satt fremst i baugen og lyste vei.

Da de kom til den andre siden, fløy stjernen en runde rundt henne, og Nora ble stor igjen, akkurat like stor som før. Hun sto ved bordet med en hel klase ballonger i hånda.

«Hold godt fast,» sa stjernen.

Ballongene dro, og Noras føtter slapp gresset. Hun svevde opp over bordet, opp over syrinbusken, opp over hustakene. Under henne lå hagen som et lekebord med prikker av papirhatter. Hun så skolen og kirketårnet og elva som rant gjennom byen, og vinden kilte henne i ansiktet.

De fløy lenge, til himmelen ble myk og lilla og full av de første stjernene. Da seig ballongene ned i et land der det alltid var skumring. Der sto trær med blader av sølv, og i hver eneste grein hang det lykter som lyste i alle slags farger.

«Hver lykt er et bursdagsønske,» sa stjernen. «Her passer vi på dem mens de vokser.»

Nora gikk langs stien og så opp. Noen lykter var blå, noen var grønne, noen blinket som om de fniste. Og der, rett over hodet hennes, hang en som lyste varmt og gyllent og summet lavt når hun kom nær. Hun visste det med en gang. Den var hennes.

Fra en busk kom en liten rev luskende med noe i munnen. Det var et skinnende bånd, rødt som et kirsebær.

«Til festen din,» sa reven og la båndet i hånda hennes.

Oppe i en lyktegrein satt tre blåfugler tett i tett. De blåste opp de små brystene sine og sang en bursdagssang, så vakker at tonene ble til lysende virvler i lufta. Virvlene snodde seg ned og la seg i lomma til Nora.

«Nå har du sangen med deg hjem,» kvitret den minste.

Til slutt kom en bjørnunge tuslende over enga. Den stoppet et skritt fra Nora og slo armene vidt ut. Et varmt, gyllent skjær strømmet fra bjørnungen og la seg rundt henne som det mykeste teppe.

«En klem,» sa bjørnungen, «som du kan ta med tilbake.»

«Nå må vi skynde oss,» sa stjernen. «Snart skal kaka skjæres.»

Nora grep ballongene igjen, og de fløy hjem gjennom natta og inn i den lyse ettermiddagen, ned over takene, ned i hagen. Hun gled stille ned på stolen sin akkurat idet pappa satte kniven i kaka.

«Hvem skal ha det første stykket?» spurte pappa.

«Bursdagsbarnet, selvfølgelig!» ropte onkel Per.

Ingen hadde merket at hun hadde vært borte. Bare Nora visste det, og hun hadde fortsatt det røde båndet i hånda og en varm liten sang i lomma. Stjernen blunket til henne en siste gang fra kanten av kakefatet og forsvant i et lite glimt.

Akkurat da ringte det på døra.

Mamma gikk for å åpne, og så hørte Nora en stemme hun kjente bedre enn nesten noen annen. En stemme hun ikke hadde hørt på lenge, fordi den bodde langt, langt borte, på andre siden av havet.

«Hvor er bursdagsjenta mi?»

Det var bestefar. Med koffert og hatt og armene vidt ute, akkurat som bjørnungen.

Nora løp så fort at stolen veltet, og hun kastet seg rett i armene hans. Det var akkurat dette hun hadde ønsket seg, og det hadde hun ikke fortalt til noen.

Om kvelden, da gjestene hadde gått, knøt Nora det røde båndet rundt bestefars hatt, og bestefar sa at han aldri hadde hatt en finere sløyfe. Og da hun lå i senga si, kunne hun fortsatt høre blåfuglenes sang, ganske lavt, som om noen nynnet den ute i mørket.