Bremen-musikantene en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang et gammelt grått esel som bodde ved ei mølle. I mange, mange år hadde han båret de tunge melsekkene fra mølla til markedet uten å klage en eneste gang. Men nå var han blitt gammel, beina var trette, og hver sekk kjentes tyngre enn den forrige.

– Du har arbeidet nok, gamle venn, sa mølleren en morgen og klappet ham på halsen. Nå kan du hvile deg. Ingen flere sekker på deg.

Eselet så på mølla og på sekkene som stod stablet ved døra, og han tenkte seg lenge om.

– Jeg er for gammel til å bære sekker, sa han til slutt, men jeg er ikke for gammel til å synge. Jeg drar til Bremen og blir bymusikant.

Møllerens lille datter hadde hørt hvert eneste ord.

– Da blir jeg med, sa hun, så du ikke blir ensom på veien.

Mølleren lo og ristet på hodet, og så puttet han et brød i veska hennes.

– Gå da, dere to, sa han. Og kom hjem med en sang.

Så la jenta og eselet av sted bortover den lange landeveien. De gikk forbi veiskiltet som pekte mot Bremen, og bak dem ble mølla mindre og mindre.

De hadde ikke kommet langt før de fant en gammel jakthund som lå i veikanten og peste, som om han hadde løpt hundre mil.

– Hvorfor peser du sånn, gamle hund? spurte jenta.

– Å, sukket hunden, jeg er for gammel til å gå på jakt. Beina vil ikke løpe mer, og husbonden min vil ikke ha meg. Hva i all verden skal jeg gjøre?

– Bli med oss til Bremen, sa jenta. Vi skal bli musikanter. Eselet spiller lutt, og du kan slå på trommen.

Det syntes hunden var en strålende idé, og han reiste seg og travet med ved siden av dem.

Litt lenger fram satt en gammel stripete katt midt i veien og så ut som tre dagers regnvær.

– Hva er i veien, gamle pus? spurte jenta.

– Jeg begynner å bli gammel, sa katten, tennene mine er sløve, og jeg ligger heller og maler bak den varme ovnen enn å jage mus. Derfor sier husmora at jeg ikke er til noen nytte. Hvor skal jeg nå gjøre av meg?

– Bli med oss til Bremen, sa jenta. Du kan jo alt om nattmusikk. Du kan være sangerinnen vår.

Det likte katten godt, og hun ble med.

Snart kom de fire vennene forbi en bondegård. Der oppå grinda satt en rød hane og gol av full hals.

– Kykeliky! Kykeliky!

– Du galer så skyene rister, sa jenta. Hva er det som har skjedd?

– Bondekona sier at jeg bråker altfor mye, svarte hanen, og i morgen må jeg dra. Så i dag galer jeg så høyt jeg kan, så lenge jeg har ei grind å gale fra.

– Bli med oss, da, sa jenta. Du har en fin og kraftig stemme, og når vi spiller alle sammen, blir det noe å høre på!

Hanen flakset ned fra grinda, og nå var de fem på veien til Bremen.

Men Bremen lå langt borte, og de kunne ikke komme fram på én dag. Om kvelden kom de inn i en stor, mørk skog, og der bestemte de seg for å overnatte. Eselet og hunden la seg under et stort tre, katten satte seg på en grein, jenta krøp sammen på en mosegrodd rot, og hanen fløy helt opp i tretoppen, der han følte seg tryggest.

Før han sovnet, så hanen seg rundt til alle kanter.

– Jeg ser et lys! ropte han ned. Der borte må det være et hus.

– Da går vi dit, sa jenta, for en seng under tak er bedre enn en seng i mosen.

Så gikk de mot lyset, og det ble større og klarere, helt til de stod foran et lite hus med et lysende vindu. Eselet, som var størst, listet seg bort og kikket inn.

– Hva ser du, Gråtass? hvisket hanen.

– Jeg ser et bord fullt av gode ting å spise og drikke, sa eselet, og røvere som sitter rundt det og koser seg.

– Det hadde vært noe for oss, sa jenta. Og sammen fant de på en plan.

Eselet satte forbeina opp i vinduskarmen. Hunden hoppet opp på ryggen til eselet. Katten klatret opp på ryggen til hunden. Og hanen fløy opp og satte seg på hodet til katten. Jenta gikk et stykke tilbake i den månelyse hagen og løftet hendene.

– Én, hvisket hun. To … tre!

Og alle begynte på musikken sin på én gang. Eselet skrek, hunden gjødde, katten mjauet og hanen gol, og med et voldsomt leven tumlet de inn gjennom vinduet. Røverne for opp av skrekk, for de trodde det var et troll som kom, og de sprang ut døra og inn i skogen så fort beina kunne bære dem.

Da satte de fem vennene seg ved bordet og spiste som om de ikke skulle få mat på en hel måned.

Da de var ferdige, blåste de ut lysene, og hver av dem fant seg en soveplass. Eselet la seg i den myke halmen på tunet, hunden bak døra, katten ved den varme asken i peisen, hanen oppe på takbjelken, og jenta på trebenken under et lappeteppe.

Ved midnatt så røverne at huset var mørkt og stille.

– Kanskje vi sprang for fort, sa røverhøvdingen, og så sendte han en av røverne tilbake for å se etter.

Røveren listet seg inn på kjøkkenet med et lys. Ved peisen så han to klare, glødende øyne og trodde det var glør. Han bøyde seg ned for å tenne lyset sitt på dem. Men det var kattens øyne! Katten freste og fnøs. Hunden spratt opp bak døra og gjødde. Ute på tunet skrek eselet. Og oppe på bjelken våknet hanen og gol: «Kykeliky!»

Røveren sprang hele veien tilbake til høvdingen.

– I det huset sitter det ei heks som freste til meg, peste han, og bak døra står en kar som knurrer, og på tunet ligger et svart uhyre som brøler, og oppe på taket sitter en dommer som roper: «Hit med den slyngelen!» Dit går jeg aldri mer!

Og dit gikk røverne aldri mer.

Men de fem vennene likte det lille huset så godt at de aldri dro videre til Bremen. Hver kveld spilte de musikk utenfor døra: de skrek og gjødde, mjauet, gol og sang. Og en kveld hørte mølleren musikken langt borte ved mølla si. Han fulgte den gjennom skogen med lykta si og kom på kveldsmat. Og han sa at han aldri hadde hørt et finere orkester.