Aladdin og den fortryllede lampen en personlig bok med barnet ditt som helten

For lenge siden, i en stor by i Østerland, bodde det en gutt som het Aladdin. Han bodde sammen med mora si i et bitte lite hus innerst i en støvete gate, ved siden av en tom tomt der ingenting vokste. De var svært fattige, men Aladdin var kjapp og blid, og hver dag smatt han gjennom den bråkete, fargerike basaren med tomme lommer og øye for alt: silken og krydderne, kobberkjelene og kurvene med fiken.

En dag ble han stanset ved fontenen av en fremmed i en mørk kappe. Han hadde et skarpt ansikt og en stemme som honning.

«Du ser ut som en lur gutt», sa han. «Har du lyst til å tjene en sølvmynt? Ikke langt herfra er det en hule som ingen andre tør gå inn i. Der inne er det én liten ting jeg vil ha: en gammel lampe. Hent den til meg, så er mynten din.»

En hel sølvmynt! Aladdin sa ja med en gang.

Den fremmede tok ham med ut av byportene til en naken, steinete åsside. Der løftet han armene og sa ett eneste rart ord, og med en dyp, skurrende lyd åpnet det seg en steindør i berget. Varmt, gyllent lys strømmet opp av mørket.

«Gå ned», sa den fremmede. «Ikke rør noe på veien. Hent lampen til meg.»

Aladdin gikk ned en lang trapp og inn i en hule dypt under basaren. Og for en hule det var! Der sto trær av edelsteiner, med rubiner og smaragder som hang som frukt. Der lå hauger av gullmynter, og i et hjørne lå et sammenrullet teppe med gylne dusker. Aladdin rørte ingenting. Aller innerst i hulen, på en hylle i berget, sto en støvete gammel lampe.

«Denne?» sa Aladdin. «Alt dette strevet for en støvete gammel lampe?» Han tok den, stakk teppet under armen også, fordi det så så mykt ut, og klatret opp trappen igjen.

«Gi meg lampen!» ropte den fremmede ovenfra. «Fort, gutt, gi meg den først!»

Noe i stemmen hans gjorde Aladdin urolig. «Hjelp meg opp først», sa han, «så kan du få den.»

«Lampen først!» skrek den fremmede, og da Aladdin fremdeles ikke ville gi ham den, ble han rasende. Han sa det rare ordet igjen, og steindøra smalt igjen over Aladdin med et voldsomt drønn. Aladdin var stengt inne, helt alene, i mørket.

Lenge satt han på trappen. Til slutt begynte han, mest for å ha noe å gjøre, å gni lampen ren med ermet.

Straks steg en liten røykspiral opp av tuten. Den vokste og virvlet og fylte hele hulen, og ut av den reiste det seg en ånd, kjempestor og glitrende, med armene i kors og hodet nesten oppe i taket.

«Jeg er lampens ånd», sa han med en stemme som fjern torden. «Du har kalt på meg, og du skal få tre ønsker. Hva befaler du?»

Aladdin fikk nesten ikke fram et ord. Så sa han det enkleste i hele verden. «Jeg ønsker at jeg var ute av denne hulen og sto i min egen gate.»

Og på et øyeblikk sto han utenfor sin egen ytterdør, med lampen i den ene hånda og teppet under armen.

Mora kunne nesten ikke tro historien. «En ånd? I den gamle greia?» Men snart trodde hun på den, for samme kveld gned Aladdin på lampen igjen og ønsket sitt andre ønske.

«Jeg ønsker meg et hjem som mamma kan være stolt av», sa han, «med nok i til å dele med hele gata.»

Neste morgen var den tomme tomta ved siden av huset deres borte. I stedet sto det et palass av hvit marmor med gylne kupler, og der inne var det dekket til fest for hver eneste familie i gata. Alle spiste til de ikke klarte mer.

Nyheten om palasset spredte seg fort, og den nådde ørene til en grådig kjøpmann. Han la sammen to og to og regnet ut nøyaktig hvor Aladdins lykke kom fra.

Neste dag kom kjøpmannen nedover gata med en kjerre full av skinnende nye lamper. «Nye lamper for gamle!» ropte han. «Nye lamper for gamle!»

Aladdin var ute, og mora hans, som syntes det var en kjempegod handel, ga kjøpmannen den støvete gamle lampen fra hylla og fikk en skinnende ny i bytte. Kjøpmannen løp av gårde med den gamle lampen under kappen og lo for seg selv.

Da Aladdin kom hjem og hørte hva som hadde skjedd, kastet han ikke bort et øyeblikk. Han rullet ut teppet med de gylne duskene, satte seg på det og sa: «Vær så snill, følg etter den kjøpmannen!» For han hadde allerede oppdaget at dette ikke var noe vanlig teppe. Det løftet seg fra gulvet, suste ut av vinduet og fløy over takene i byen som en fugl.

De fant kjøpmannen langt ute på veien, der han satt på en stein og gned den gamle lampen som en gal. Ingenting skjedde, for ånden ville ikke komme ut for en tyv.

Ned stupte det flyvende teppet. Kjøpmannen så opp, fikk se en gutt som fløy gjennom lufta på et teppe, og holdt på å falle ned av steinen av skrekk.

«Du byttet til deg lampen ærlig av mamma», sa Aladdin, «så jeg bytter den ærlig tilbake av deg. Den nye lampen din for min gamle.»

Kjøpmannen var så redd for en gutt som kunne fly, at han ga fra seg den gamle lampen med en gang. Aladdin ga ham den skinnende nye lampen hans tilbake, og kjøpmannen dro av gårde langs veien med kjerra si og alle de skinnende nye lampene han kunne ta med seg, og han kom aldri tilbake til den byen igjen.

Den natta satt Aladdin på taket av palasset sitt med lampen i fanget og gned den en siste gang.

«Du har ett ønske igjen», sa ånden. «Hva befaler du?»

Aladdin tenkte på hulen, og på mørket, og på hvor lenge ånden måtte ha vært stengt inne i den støvete gamle lampen.

«Hvor lenge har du vært der inne?» spurte han.

«I tusen år», sa ånden.

«Da ønsker jeg», sa Aladdin, «at du var fri.»

Ånden stirret på ham. Så lo han, en kjempestor, glad latter som fikk stjernene til å skjelve, og han steg opp på nattehimmelen, endelig fri. Og hvert år etter det, samme natt, fløy et stjerneskudd over Aladdins palass, og Aladdin vinket alltid til det.