Tommelise en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang en kone som av hele sitt hjerte ønsket seg et lite barn. Så hun gikk til en klok gammel kone og spurte hva hun skulle gjøre.

«Ta dette byggkornet,» sa den kloke gamle kona. «Plant det i en blomsterpotte, så får du se.»

Kona plantet kornet, og med en gang vokste det opp en stor, vakker blomst, akkurat som en tulipan, med de røde kronbladene tett lukket. «For en nydelig blomst,» sa kona, bøyde seg ned og kysset den. Med et lite smell sprang blomsten ut, og der, midt på den grønne blomsterbunnen, satt en bitte liten jente, ikke større enn en tommel. Derfor kalte kona henne Tommelise.

Tommelise sov i et blankpusset valnøttskall, med fiolblader til madrass og et rosenblad til dyne. Om dagen lekte hun på kjøkkenbordet, der det sto en tallerken med vann og en krans av blomster rundt kanten. Hun satt i et tulipanblad og rodde fra den ene siden til den andre med to hvite hestehår til årer, og hun sang så vakkert at kona sluttet å arbeide for å lytte.

En natt hoppet en stor, våt padde inn gjennom en knust rute. «For en søt liten en,» kvekket hun. «Hun ville passe fint til sønnen min.» Hun tok valnøttskallet med den sovende Tommelise og hoppet av gårde ned til den brede brune bekken, der hun bodde med sønnen sin i gjørma.

«Koaks, koaks, brekke-ke-keks!» var alt sønnen kunne si.

«Hysj, ellers stikker hun av,» sa den gamle padda. «Vi setter henne ut på et nøkkeroseblad. For en så liten en er det som en øy.»

Da Tommelise våknet og så vann overalt rundt seg, begynte hun å gråte. Men de små fiskene hadde hørt alt sammen. De stakk hodet opp for å se på henne og bestemte at hun ikke skulle bli hos paddene. De gnagde over den grønne stilken som holdt bladet fast, og av sted drev det, langt nedover bekken, dit paddene aldri kunne nå henne.

En hvit sommerfugl flakset rundt henne og satte seg på bladet. Tommelise knyttet den ene enden av beltet sitt til sommerfuglen og holdt i den andre, og nå gled bladet fortere enn noen gang, mens sola fikk vannet til å skinne som gull.

Så kom en stor oldenborre flygende. Han likte henne godt og fløy opp med henne i et høyt tre. Men de andre oldenborrene kom for å glo, og oldenborrefrøknene strakte på følehornene. «Hun har jo bare to bein,» sa de, «og ingen følehorn i det hele tatt. Så alminnelig hun ser ut!» Så satte oldenborren Tommelise på en tusenfryd og lot henne bli der.

Hele sommeren bodde Tommelise alene i den store skogen. Hun flettet seg en seng av gress og hengte den under et syreblad, hun drakk nektar fra blomstene og morgenduggen. Men så kom den lange, kalde vinteren. Blomstene visnet, snøen begynte å falle, og hvert snøfnugg var like stort som henne.

I skogkanten lå en høstet kornåker, og mellom stubbene fant Tommelise en liten dør. Den tilhørte en gammel markmus, som hadde en lun stue full av korn. Tommelise ba om ett eneste byggkorn.

«Stakkars lille deg,» sa markmusa. «Kom inn i varmen. Du får bli hele vinteren, om du holder stuene mine ryddige og forteller meg historier.»

En dag sa markmusa: «Vi får besøk. Naboen min, moldvarpen. Han er svært rik og går i en fin svart fløyelspels.» Moldvarpen kom, men han kunne ikke se, og han brydde seg verken om sola eller blomstene. Tommelise sang for ham, og markmusa strålte av stolthet.

Moldvarpen hadde gravd en lang gang mellom husene deres, og i den lå en svale, kald og stille, med vingene tett inntil kroppen. Den natten fikk ikke Tommelise sove. Hun flettet et mykt teppe av høy, listet seg inn i gangen og la det over svalen. Og da hun bøyde seg helt nær, hørte hun det: dunk, dunk. Hjertet hans slo. Svalen var slett ikke død, han var bare stiv av kulde.

Hele vinteren stelte Tommelise ham i all hemmelighet. Da våren kom, var svalen sterk igjen. «Sett deg på ryggen min,» sa han, «så flyr jeg deg ut til den grønne skogen.» Men Tommelise ville ikke gjøre den gamle markmusa lei seg, så hun sa nei, og svalen fløy ut i solskinnet.

Den sommeren la markmusa en plan. «Du skal bo hos moldvarpen,» sa hun, «dypt nede under jorda, for alltid.» Hun satte til og med fire edderkopper til å spinne og veve, så alt skulle være klart til flyttingen til høsten.

Men Tommelise ville ikke bo der hun aldri mer skulle se sola. Den siste dagen gikk hun ut på den gylne åkeren for å si farvel. «Farvel, du klare sol,» sa hun og la armene rundt en liten rød blomst. «Hils svalen fra meg, hvis du noen gang ser ham.»

«Kvivitt, kvivitt!» lød det over henne. Det var svalen, som kom susende ned over stubbene. «Jeg flyr bort til de varme landene,» sa han. «Vil du bli med nå?»

«Ja,» sa Tommelise. Hun klatret opp på ryggen hans, knyttet beltet sitt fast i en av de sterkeste fjærene hans, og opp fløy han, over skoger og hav, over fjell hvite av snø, helt til de varme landene der lufta dufter av blomster.

Ved en blå innsjø sto hvite marmorsøyler, og der hadde svalen redet sitt. Nedenfor vokste store hvite blomster. Svalen satte Tommelise ned på en av dem, og for en overraskelse! Midt i blomsten sto en bitte liten mann, ikke større enn henne, med en gullkrone og skinnende vinger. Han var blomsteråndenes konge, for i hver eneste blomst bodde det en liten ånd som ham.

«Velkommen,» sa han og bukket. «Du har kommet langveisfra. Vil du bli hos oss og være vennen vår?»

«Å ja,» sa Tommelise. Da kom alle blomsteråndene ut av blomstene sine, lo og klappet, og hver eneste en ga henne en gave. Den fineste av alle var et par skinnende hvite vinger. Kongen holdt dem fram, og de la seg helt av seg selv på skuldrene hennes. Nå kunne Tommelise fly fra blomst til blomst, og endelig hadde hun et hjem blant blomsterfolket.

Svalen sang sin aller vakreste sang for dem. Så fløy han tilbake mot nord, til landet der Tommelise ble født, og sang hele historien for en mann som skriver eventyr. Og derfor kjenner vi den den dag i dag.