Tannfeen en personlig bok med barnet ditt som helten

En helt vanlig morgen satt Filip ved frokostbordet med en bolle havregrøt. Han tok en stor skje, og da kjente han noe rart. En av fortennene hans vippet.

Han dyttet forsiktig borti den med tunga. Fram og tilbake. Fram og tilbake. Den vippet igjen.

«Pappa!» sa Filip og fniste. «Tanna mi rører på seg!»

Pappa så opp fra avisen på andre siden av bordet og smilte så hele ansiktet lyste. «Din aller første løse tann,» sa han. «Da begynner du å bli stor. Kanskje får du snart besøk av tannfeen.»

«Tannfeen?» Filip glemte helt å spise.

«Hun samler på melketenner,» sa pappa. «Når en tann faller ut, legger man den under puta, og om natta kommer hun og henter den.»

Hele dagen klarte ikke Filip å la tanna være i fred. Han vippet på den mens han tok på seg skoene. Han vippet på den mens han bygde lego. Og om ettermiddagen, da sola skinte og han husket i hagen, høyere og høyere til tærne nesten nådde de grønne bladene, vippet tanna hver gang han svingte framover. Filip lo så høyt at spurvene fløy opp fra hekken.

Til mellommåltid fikk han et eple. Et stort, rødt og blankt eple som luktet sommer. Filip åpnet munnen på vidt gap og tok en skikkelig stor bit.

Knask!

Eplet var sprøtt og saftig, og tanna vippet mer enn noen gang. Den hang bare i en liten flik. Filip så på eplet, og så på pappa, og øynene hans ble store og runde.

Om kvelden sto han på badet for å pusse tennene. Han kikket i speilet og tok helt forsiktig på tanna med fingeren. Og pop! Så falt den ut, helt av seg selv. Det gjorde ikke vondt i det hele tatt. Det kilte bare litt.

Filip holdt tanna opp mot lyset. Den var bitteliten og hvit som en perle. I speilet så han sitt eget glis med et lite hull midt foran, og han klarte ikke å la være å le.

«Mamma! Pappa! Den er ute!»

Mamma fant en liten tøypose med snor, og pappa hjalp ham med å skrive en lapp. Filip tegnet en tann med smilefjes og skrev navnet sitt under, helt selv. Så brettet han lappen sammen.

Da det ble leggetid, krøp Filip opp i senga, løftet det ene hjørnet av puta og la posen med tanna der under, rett ved siden av den brettede lappen. Han la puta pent tilbake og klappet på den.

«God natt, tann,» hvisket han. Så sovnet han.

Midt på natta våknet han. Det var et lite lys i rommet. Vinduet sto på gløtt, månen skinte inn, og der, foran vinduet, svevde en fe. Hun var ikke større enn en kaffekopp, hun hadde vinger som skimret som såpebobler, og i hånda holdt hun en bitteliten lykt som lyste mykt og gyllent.

Filip satte seg opp i senga. Han turte nesten ikke puste.

«Er du tannfeen?» hvisket han.

«Det er jeg,» sa feen og smilte. «Og du er Filip, som har mistet sin aller første tann. Takk for lappen din. Det var den fineste tegningen jeg har fått på lenge. Har du lyst til å se hvor tanna di skal?»

Filip nikket.

Feen ristet på lykten sin, og ut kom et dryss av glitrende støv som dalte ned over ham som lysende snø. Det kilte i nesa og i tærne. Og så ble Filip mindre. Først like stor som en dukke, så enda mindre, og pysjamasen krympet sammen med ham. Til slutt sto han oppe på puta, og den var like stor som en hel seng. Dyna så ut som et fjell.

«Hold meg i hånda,» sa feen.

Og så fløy de. Ut gjennom vinduet, opp over hagen og husken, opp over de sovende husene der alle lysene var slukket. Stjernene glitret rundt dem, og Filip var ikke større enn en tommel, men han var ikke det minste redd, for feens lykt lyste rett ved siden av ham.

Høyt oppe blant de myke nattskyene lå et slott. Det skinte så det nesten blendet. Murene var bygd av tusenvis på tusenvis av små hvite tenner, lagt sammen som perler.

Ved porten sto en liten grå mus med forkle. Den vinket med begge labbene.

«Velkommen, velkommen!» pep musa. «Bare kom inn. Vi har ventet på deg.»

Inne i slottet var det full fart. Små feer fløy rundt med myke kluter og pusset tenner til de skinte. Og når en tann var pusset riktig godt, svevde den opp gjennom et hull i taket og ble en stjerne på himmelen. Noen feer satt oppe på månen og polerte den, så den ble blank og rund.

«Vil du hjelpe til?» spurte en av feene og rakte Filip en klut.

Det ville han gjerne. Han pusset og pusset, og tanna hans ble så blank at han kunne se seg selv i den.

Så tok tannfeen ham med bort til en mur der det var et lite, tomt hull, akkurat stort nok til tanna hans. Over hullet sto det Filip med små glitrende bokstaver.

«Den plassen har vi spart til deg,» sa feen.

Filip satte tanna si forsiktig inn i hullet. Den passet perfekt. Og i det samme begynte den å lyse sammen med alle de andre, og hele muren glitret litt mer enn før.

«Nå må du hjem og sove,» sa feen. «Det blir snart morgen.»

De fløy tilbake gjennom natta, inn gjennom vinduet og ned på puta. Glitterstøvet ble svakere og svakere, og Filip vokste og vokste, helt til han var sin egen størrelse igjen. Han krøp under dyna, og den var lun og myk. Feen strøk ham over håret, og så sov han.

Da sola sto opp, slo Filip opp øynene og husket alt på én gang. Han løftet puta. Posen med tanna var borte. I stedet lå det en skinnende mynt og en bitteliten lapp som glitret. Der sto det: Takk, Filip. Nå lyser tanna di i slottet mitt.

Filip løp ut på badet og smilte til speilet. Og der, i det lille hullet, kunne han se en ny tann som allerede tittet fram. Han tok tannbørsten sin og pusset den helt forsiktig og veldig, veldig stolt.