Snøhvit en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang, midt på vinteren, en dronning som satt og sydde ved et vindu med en ramme av svart ibenholt. Hun stakk seg i fingeren, og tre røde dråper falt ned i snøen utenfor, og hun ønsket: «Å, om jeg bare hadde et barn så hvitt som snø, så rødt som blod og så svart som ibenholt.» Kort tid etter fikk hun en liten datter med hud så hvit som snø, kinn så røde som roser og hår så svart som ibenholt, og hun ble kalt Snøhvit.

Da Snøhvit fremdeles var ganske liten, giftet kongen seg på nytt. Den nye dronningen var vakker, men hun var hovmodig og misunnelig, og hun hadde et trollspeil. Hver morgen stilte hun seg foran det og sa:

«Speil, speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her?»

Og speilet svarte alltid: «Du, min dronning, er vakrest i landet her.»

Men Snøhvit vokste opp og ble snill og vakker, og en morgen svarte speilet:

«Min dronning, du er vakker, det er sant, men Snøhvit er tusen ganger vakrere enn deg.»

Det svaret likte ikke dronningen i det hele tatt. Hun kalte på jegeren sin og sa: «Ta med deg jenta langt inn i skogen, og sørg for at hun aldri kommer tilbake.»

Så førte jegeren Snøhvit inn i skogen. Men da de var langt fra slottet, så han på det snille ansiktet hennes og klarte ikke å gjøre som han hadde fått beskjed om.

«Løp, barn», sa han stille. «Løp inn i skogen og ikke se deg tilbake. Dronningen vil deg vondt, og du må aldri komme tilbake til slottet.»

Snøhvit løp mellom de mørke trærne, og da natta senket seg, syntes hver grein å gripe etter henne og hver skygge å bevege seg. Akkurat da hun trodde hun ikke klarte å ta et eneste skritt til, så hun et lite lys som skinte mellom trærne.

Det kom fra et bitte lite hus. Døra var bare lukket med klinken, så Snøhvit gikk inn. Der sto et lite bord med sju små tallerkener, sju små kopper og sju små skjeer, og langs veggen sto sju små senger side om side. Ingen var hjemme.

Snøhvit var så sulten at hun spiste litt brød fra hver tallerken og drakk en slurk fra hver kopp. Så la hun seg på tvers over tre av de små sengene og sovnet tungt.

Huset tilhørte sju små dverger som arbeidet hele dagen inne i fjellet og gravde etter gull og sølv. Da de kom hjem den kvelden og tente de sju lysene sine, så de med en gang at noen hadde vært der.

«Hvem har spist fra tallerkenen min?» sa den første.

«Hvem har drukket av koppen min?» sa den andre. Og slik fortsatte det, helt til den sjuende så på sengene og ropte: «Se! Her ligger det en jente og sover!»

De sju dvergene samlet seg rundt henne med lysene sine. «For et nydelig barn», hvisket de, og de lot henne sove.

Om morgenen våknet Snøhvit og så sju vennlige ansikter, og hun fortalte dem alt sammen.

«Bli hos oss», sa dvergene. «Vi skal passe på deg, og her er du trygg.»

Så ble Snøhvit. Dagene gikk lykkelig. Mens dvergene arbeidet i fjellet, feide hun og bakte og sang, og om kveldene fortalte de alle sammen historier rundt bordet. Og hver morgen, når de dro av gårde med hakkene og lyktene sine, ga dvergene henne én regel: «Ikke lukk opp for noen. Dronningen kan finne ut hvor du er.»

Borte på slottet sto dronningen foran speilet sitt. «Speil, speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her?»

Og speilet svarte: «Bak fjellene, der de sju dvergene bor, der bor Snøhvit, og hun har det godt.»

Dronningen skalv av raseri. Hun kledde seg ut som en gammel kramkone, med hetta trukket langt ned over ansiktet, og fylte en kurv med frukt. Øverst la hun et eple med en sovetrolldom på. Den ene siden var hvit og den andre skinnende rød, og den som tok en bit av den røde siden, ville falle i en fortryllet søvn.

Hun gikk over fjellene til huset og banket på døra mens de sju dvergene var borte i gruva.

«Fin frukt til salgs!» ropte hun.

Snøhvit kikket ut av vinduet. «Beklager», sa hun, «men jeg har ikke lov til å lukke opp for noen.»

«Så ta dette som en gave, vennen min», sa den gamle kona. «Se, jeg spiser halvparten selv.» Hun delte eplet og spiste den hvite halvdelen, og den røde halvdelen holdt hun opp mot vinduet.

Eplet så så deilig ut at Snøhvit tok imot det. Hun tok én bit, og eplebiten satte seg fast i halsen hennes, og hun sank ned på gulvet i en dyp, fortryllet søvn. Dronningen skyndte seg bort og lo.

Da de sju dvergene kom hjem den kvelden, fant de Snøhvit liggende på gulvet. De ropte navnet hennes, men hun våknet ikke. Kinnene var fremdeles rosenrøde, og hun så ut som om hun bare sov.

Dvergene ga seg ikke. De laget en seng av flettede greiner til henne i lysningen, dekket den med blomster og byttet på å holde vakt ved den, natt etter natt. Og hele tiden tenkte de hardt på hva som hadde skjedd.

En kveld fikk den yngste dvergen øye på et rødt epleskrott i gresset ved vinduet, med én bit tatt av det.

«Eplet!» ropte han. «Det er eplet som gjør det!»

Så løftet de sju Snøhvit opp ganske forsiktig og klappet henne på ryggen, varsomt, slik man gjør når noen har satt noe i halsen. Og biten av det fortryllede eplet spratt ut av halsen hennes.

Snøhvit slo opp øynene og satte seg opp i morgenlyset. «Hva har skjedd?» spurte hun.

«Du er hos oss», sa dvergene, som lo og gråt på samme tid, «og du er trygg.»

Borte på slottet sto dronningen foran speilet sitt, helt sikker på svaret denne gangen. «Speil, speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her?»

Og endelig fortalte speilet henne den rene sannheten. «Snøhvit er våken og trygg og elsket av alle, og et misunnelig hjerte er det minst vakre av alt.»

Dronningen ble så rasende at hun stormet ut av slottet og bortover veien, og hun ble aldri sett i det riket igjen. Snøhvit flyttet hjem til faren sin, men hun glemte aldri de sju vennene sine, og hver uke gikk hun over fjellene til det lille huset for å fortelle historier rundt bordet, akkurat som før.